Traktaten om Den Europæiske Unions funktionsmåde art. 169 nr. 1 sier at unionen skal «fremme forbrugernes interesser og sikre et højt forbrugerbeskyttelsesniveau». Det vil bl.a. omfatte vern av forbrukernes kontraktsrettslige interesser. Sentrale direktiver er forbrukeravtaledirektivet (1993/13), forbrukerkjøpsdirektivet (1999/44), forbrukerkredittdirektivet (2008/48) og forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83). ⁶⁸³683. Dette er ingen uttømmende angivelse av EU-forbrukerkontraktsretten, bl.a. kommer timesharedirektivet (2008/122), boliglånsdirektivet (2014/17), betalingskontodirektivet (2014/92), pakkereisedirektivet (2015/2302) og betalingstjenestedirektivet (2015/2366) i tillegg. Rettsakter som ikke primært er kontraktsrettslige kan også få (indirekte) betydning for forbrukernes kontraktsrettslige stilling. Direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29) retter seg f.eks. mot illojal markedsføring, og vil – ideelt sett – bidra til at forbrukerne får et informert grunnlag for sine beslutninger om å erverve varer og tjenester. Disse er begrunnet med hensynet til markedsintegrasjon og forbrukervern. ⁶⁸⁴684. Forbrukeravtaledirektivet (1993/13) fortalen sjette avsnitt, forbrukerkjøpsdirektivet (1999/44) fortalen første og andre avsnitt, forbrukerkredittdirektivet (2008/48) fortalen fjerde til niende avsnitt og forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83) fortalen tredje til femte avsnitt.

EU-traktatene (Danmark, Finland, Sverige) og EØS-avtalen (Island, Norge) forplikter landene til EU-konform tolking av lovgivning som gjennomfører EU-rettsakter. EU-domstolen har f.eks. når det gjelder forbrukeravtaledirektivet fremhevet at nasjonale domstoler «er ved anvendelsen af nationale retsforskrifter ... forpligtet til i videst muligt omfang at fortolke dem i lyset af direktivets ordlyd og formål». ⁶⁸⁵685. Sitat fra dom i C-240/98-C-244/98 Océano avsnitt 32. Utsagnet er rettet til