giftsretten, men det kan også skyldes at prosessfullmektigene kviet seg mer for å fremsette prosessuelle innsigelser, og at man hadde større respekt for voldgiftsrettens beslutninger. Eksempelvis forekom det knapt at en part ignorerte voldgiftsrettens henstilling om å besvare provokasjoner, mens man i dag ikke sjelden opplever at en part unndrar seg dette.

Selv etter vedtagelsen av voldgiftsloven – som bygger på UNCITRALs modellov, ikke norsk sivilprosess – forekom det en stund at norske voldgiftsdommere, nær sagt av gammel vane, søkte veiledning i sivilprosessen. Sett med norske øyne fungerte dette utmerket, ikke minst fordi reglene i tvistemålsloven var fastlagt gjennom Høyesteretts praksis, noe som sikret stor forutsigbarhet. Misforståelsen om at tvisteloven, i likhet med tvistemålsloven, kan anvendes som en slags bakgrunnsrett i voldgift, synes imidlertid nå å være forlatt. ⁴⁰⁸408. Se nærmere om dette hos Berg, Materiell prosessleiing i voldgift?, TfF nr. 2, 2017. Se også Ristvedt/Eriksrud, Bevistilgang i voldgift, TfF 2015, s. 275-330, punkt 2.5. Tilsvarende norske innkjøringsproblemer så man da Norge ratifiserte CISG. I stedet for å inkorporere konvensjonsteksten som norsk lov, forsøkte man å transformere CISG inn i kjøpsloven; Hagstrøm, Kjøpsrettskonvensjon, norsk kjøpslov og internasjonal rettsenhet, TfR 1995, s. 561-588. Et sentralt formål med å vedta en norsk voldgiftslov som bygger på UNCITRALs modellov, var at utenlandske aktører skulle kunne forstå hva de får ved å avtale voldgift i Norge. ⁴⁰⁹409. NOU 2001: 33, punkt 6 og 8.4 og mer generelt Oldenstam/Löf, Best Practice in International Arbitration, Berg/Nisja (red.), Avtalt prosess, 2015, s. 280. Da må man ved tolking av voldgiftsloven se hen til hvordan UNCITRALs modellov praktiseres. ⁴¹⁰410. Se mer generelt Berg m.fl, Voldgiftsloven med kommentarer, 2006, s. 36 og Woxholth, Voldgift 2013, s. 95-98. Dette er opplagt i internasjonale voldgiftssaker, men når vi først har en og samme voldgiftslov for nasjonale og internasjonale voldgiftssaker, må dette som et klart utgangspunkt også gjelde i nasjonale voldgiftssaker. ⁴¹¹411. Slik også Iversen/Bryde Andersen, Voldgiftsklausulers rækkevidde, U.2014B.317, punkt 2, men deres drøftelse viser samtidig at det kan gjøre seg gjeldende ulike hensyn i nasjonale og internasjonale voldgiftssaker.

Rt. 2008 s. 1623 (avsnitt 25), som gjaldt en nasjonal tvist, er i tråd med dette. Ankeutvalget uttalte at det «... ved tolkingen av voldgiftsloven må legges vekt på ikke-norske rettskilder». I fortsettelsen av dette ble det imidlertid uttalt at «... tolkingen av voldgiftsloven må likevel skje med