for due process i norsk og nordisk rett, i likhet med internasjonal best practice, er høyere enn konvensjonens minstekrav. ⁴⁴¹441. Heuman, Skiljemannarätt, 1999, s. 281. Bildet er imidlertid ikke entydig, og det er flere omdiskuterte avgjørelser, jf. eksempelvis KKO 2008:77. Finlands Høyesterett opprettholdt her (under dissens) en voldgiftsdom selv om voldgiftsretten hadde anvendt avtaleloven § 36 uten at bestemmelsen var anført av partene; se Knuts, Jura Novit Curia and the Right to Be Heard – an analysis of Recent Case Law, Arbitration International, nr. 4 2012, s. 669-688.

En viktig årsak til at nordisk praksis i internasjonale kommersielle voldgiftssaker er på linje med internasjonal best practice, er at voldgiftsretten settes sammen slik at den besitter den nødvendige kompetanse. Det er særlig viktig at formannen har den nødvendige erfaring som skal til for å håndtere de særlige utfordringer som kan oppstå i en internasjonal voldgift. Skolering i internasjonal best practice er her et minstekrav, i tillegg til blant annet solide engelskkunnskaper og kulturell forståelse. ⁴⁴²442. Se mer generelt Blackaby/Partasides, Redfern and Hunter on International Arbitration, 2015, s. 246-253 og 285-286. En viss komparativ skolering er også en fordel, særlig der prosessfullmektigene kommer fra ulike rettssystemer. I institusjonell voldgift er det gjerne instituttet som sørger for å oppnevne en slik formann, og i ad hoc er det partene og deres advokater, eller de partsoppnevnte voldgiftsdommerne, som må sørge for dette.

Mitt inntrykk er at nordiske voldgiftsdommere de senere årene har blitt mer opptatt av at voldgiftsprosessen skal oppfylle kravene til due process i henhold til internasjonal best practice. Dette gjelder særlig i internasjonale saker, noe som må ses i lys av utviklingen beskrevet ovenfor i punkt 2, ikke minst frykten for ugyldighetssøksmål. Dette er i utgangspunktet positivt, men det kan også gi underlige utslag i form av at man kvier seg for å treffe «riktige» beslutninger. Det forekommer eksempelvis ikke så rent sjelden at voldgiftsretten, etter litt frem og tilbake (les pretensjoner fra partene om brudd på «due process»), beslutter å utsette hovedforhandlingen i stedet for å avskjære bevis eller ekspertrapporter som nokså klart er fremsatt sent i den hensikt å overrumple. Eksemplet viser for øvrig at kravet til «due process» kan peke i flere retninger, og at voldgiftsretten kan bli stilt overfor et dilemma; verken overrumpling, bevisavskjæring eller utsettelse av hovedforhandlingen, er ideelt. ⁴⁴³443. Se mer generelt om de spørsmål som dette eksemplet reiser; Lundblad, Något om vittnesbeviset i domstol og skiljeförfarande, Festskrift til Sandström, 1997, ved note 34.