anledning til å ta innover seg sakens eventuelle særlige utfordringer, herunder diskutere seg i mellom, før man begir seg inn på å legge en fremdriftsplan sammen med partene. Man risikerer ellers å ende opp med en fremdriftsplan som viser seg vanskelig å holde, og i praksis kan det være vanskelig å enes om en ny fremdriftsplan, noe som kan skape unødig støy. For ikke å komme i et slikt uføre, kan det i noen saker være hensiktsmessig å nøye seg med å legge en foreløpig fremdriftsplan i det første planmøtet, eksempelvis slik at det ikke skal fastsettes noen «endelig» fremdriftsplan før stevning, og eventuelt tilsvar, er inngitt, slik at voldgiftsretten og saksøkte har fått dannet seg et bedre bilde av sakens omfang og kompleksitet. Dette er for så vidt i tråd med Guidelines Art 3.5 første ledd, hvor det er presisert at man i det første planmøtet skal forsøke å bli enige om bl.a. fremdriftsplanen.
Hvis den muntlige forhandlingen skal vare fem dager eller mindre, skal den i utgangspunktet berammes innen seks måneder etter det første planmøtet. Settes det av mer enn fem dager, skal den i utgangspunktet berammes innen tolv måneder. 463463. CMC-Matrix Art 1.5.
I norske voldgifter har det etter hvert blitt vanlig med nokså lange frister for å inngi stevning og tilsvar. I større saker kan dette ha gode grunner for seg, og det samme gjelder der partene uansett er enige om at hovedforhandlingen skal være et godt stykke fram i tid. Guidelines Art 3.7 a) og b) understreker imidlertid at saksøkeren normalt vil ha tilstrekkelig med tid til å utarbeide stevning hvis den inngis 28 dager etter planmøtet, og at saksøkte normalt ikke trenger mer enn 28 dager til å inngi tilsvar. Disse relativt korte fristene gir voldgiftsretten større legitimitet til å øve et positivt press på prosessfullmektigene til å gjennomføre saksforberedelsen noenlunde raskt.
Et annet grep for å sikre fremdriften, er at det i Guidelines Art 6.2 b) er bestemt at saksøkeren allerede i stevningen skal fremlegge de bevis som saken bygges på, og det samme gjelder for tilsvaret, jf. Art 7.2 b). Dette er i tråd med norsk, nordisk og internasjonal 464464. Oldenstam/Löf, Best Practice in International Arbitration, Berg/Nisja (red.), Avtalt prosess, 2015, s. 292-294. best practice, men det er en nyttig presisering. Man risikerer ellers at en part fra common law, i den tro at bevisene først skal fremlegges etter gjennomført «discovery», nøyer seg med en minimumsstevning.