være et problem at parter og advokater fra common law tolker IBAs regler som om de tillater «discovery» eller «disclosure».

I NOMA Rules on the Taking of Evidence Art 3 a) gjelder det derfor, etter mønster av IBAs regler, et relativt strengt spesifikasjonskrav. Ved uenighet om bevistilgang bestemmer Art 3 nr. 7 at de to sentrale vurderingstemaene for voldgiftsretten, er om den etterspurte dokumentasjonen er relevant for saken og «material to its outcome»; vilkåret «material» står i kontrast til «discovery». ⁴⁷⁴474. Blackaby/Partasides, Redfern and Hunter on International Arbitration, 2015, s. 382. Til sammen gir disse bestemmelsene partene og voldgiftsretten langt mer håndfast veiledning enn den begrensede veiledningen som kan utledes av voldgiftsloven og modelloven.

Det er også nyttig at Art 8 nr. 6 uttrykkelig fastslår at manglende overholdelse av plikten til å gi bevistilgang, på visse vilkår kan brukes mot vedkommende i voldgiftsrettens bevisvurdering. ⁴⁷⁵475. Bestemmelsen bygger på IBA Art 9; se mer generelt Blackaby/Partasides, Redfern and Hunter on International Arbitration, 2015, s. 387-388. Som indikert i punkt 3.3, er dette dessverre en stadig mer aktuell problemstilling.

I saker med mange og omfattende provokasjoner, kan det være lett å miste oversikten over hvilke provokasjoner som er fremsatt, hvorfor de er fremsatt, hvorfor de er bestridt, om de er besvart og om voldgiftsretten har henstillet om at de skal besvares. I internasjonale voldgifter har det blitt vanlig å benytte en såkalt «Redfern ⁴⁷⁶476. Oppkalt etter Alan Redfern, som introduserte slike skjemaer; se mer generelt Blackaby/Partasides, Redfern and Hunter on International Arbitration, 2015, s. 383-385. Schedule» til å holde oversikt over dette, og dette kan med fordel benyttes også i norske voldgiftssaker.