det forutsettes når det hevdes at det er begrenset adgang til å gjøre deliktsansvar gjeldende i kontraktsforhold. Er det treffende å formulere problemet som kollisjon mellom regelsett? Er det ikke snarere slik at normkollisjon oppstår mellom enkeltregler, og derfor må løses konkret for den enkelte regelkonflikt? Bernhard Gomard fremholdt at det neppe er riktig å oppstille en generell kollisjonsnorm. 12401240. Bernhard Gomard, Forholdet mellem erstatningsregler i og uden for kontraktsforhold, København 1958 s. 69. Man kan ikke treffe valget mellom erstatningsrettslige og kontraktsrettslige normer «en bloc», men må gå mer nyansert til verks. Det er ikke noe prinsipielt i veien for at alminnelige erstatningsrettslige regler kommer til anvendelse på et rettsfaktum som også dekkes av en mer spesiell, kontraktsrettslig regel. Som påpekt av Erling Hjelmeng, må man finne «løsningen på konkrete erstatningsspørsmål ... uten at det som en separat problemstilling (‘prejudisielt’) tas stilling til om det konkrete tilfellet representerer et ansvar i eller utenfor kontrakt». 12411241. Erling Hjelmeng, Revisors erstatningsansvar – En analyse av ansvarsnormen, Bergen 2007 s. 20. Se også Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 115-116 og Jan-Ove Færstad, Erstatningsansvar for villedende informasjon, Oslo 2014 s. 41-43. Dermed er naturligvis ikke sagt at alminnelige erstatningsrettslige regler fritt kan påberopes som alternativ til kontraktsrettslige regler. Det beror på en konkret vurdering i det enkelte kollisjonstilfelle. 12421242. I samme retning for norsk rett, Erling Selvig, Det såkalte husbondsansvar – Studier i ulike typer av ansvar for hjelpere, herunder rederansvaret efter sjøl. § 8, Oslo 1968 s. 114, som fremholder at tendensen til grensedragning mellom to «ansvars-systemer» berettiger en viss skepsis, og Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 114-116.
Det er ikke nordisk rettsenhet på det området som skal behandles her. Forskjeller finnes både på den alminnelige erstatningsrettens område, særlig for rene formuestap, og på kontraktsrettens område, hvor Norge er det eneste landet som har innført vidtrekkende generelle regler om direkte mangelskrav. Ulikhetene til tross, har de nordiske rettssystemene mye til felles, og det er naturlig å trekke veksler på litteratur og rettspraksis fra Sverige og Danmark der ulikhetene ikke er til hinder for det.
I det følgende vil jeg først peke på noen generelle problemstillinger og utgangspunkter for diskusjonen (avsnitt 2). Deretter forsøker jeg å si noe generelt om når og i hvilken utstrekning alminnelige erstatningsrettslige regler kommer til anvendelse i kontraktsforhold (avsnitt 3), og når skade voldt ved oppfyllelsen av en kontrakt kan medføre ansvar overfor tredje-