Norsk og nordisk ad hoc voldgift er inne i en brytningstid. Når man ikke vet nøyaktig hvor man er på vei, kan det være nyttig å se på hvor man kommer fra. Frem til Norge fikk en egen voldgiftslov i 2005, ble norske voldgiftssaker i stor grad håndtert på samme måte som sivile saker for de alminnelige domstolene basert på reglene i tvistemålsloven. ⁴⁰¹401. Mæland, Voldgift, 1988, s. 131. De norske reglene om voldgift fremgikk da av et eget kapittel i tvistemålsloven (kapittel 32). Denne norske voldgiftspraksisen, som ble utviklet i et lite og tillitsbasert voldgiftsmiljø, tillot en uformell og smidig tilnærming. ⁴⁰²402. Det var uttrykkelig sagt i tvistemålsloven § 459 andre ledd at voldgiftsretten selv bestemte fremgangsmåten, «hvis ikke noget særlig er bestemt»; se Mæland, Voldgift, 1988, s. 133 og Brækhus, Voldgift – erfaringer og refleksjoner, LoR 1999, s. 269-279. Kontinentale knebøy av typen «terms of reference» ble ansett som unødig formalisme, og man fant det sjelden nødvendig å nedfelle de prosessuelle kjørereglene i en «procedural order» etter planmøtet. ⁴⁰³403. Mæland, Voldgift, 1988, s. 131 og Brækhus, Voldgift – erfaringer og refleksjoner, LoR 1999, s. 270-271. Dette synes også å ha vært situasjonen i Sverige; se Fieber/Storskrubb, Arbitration in Sweden: Features of the Stockholm Rules, in Cordero-Moss (ed.), International Commercial Arbitration – Different Forms and their Features, 2013, s. 321-344, punkt 11.1. Selv sentrale spørsmål som bevistil-