Forholdet mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold er et klassisk tema som har fått fornyet oppmerksomhet i senere år.

Diskusjonen synes ofte å være basert på det syn at erstatningsrett og kontraktsrett er to selvstendige og atskilte regelsett. Som Vibe Ulfbeck påpeker, er bakgrunnen for «opdelingen af de erstatningsretlige regler i to parallellle regelsæt ... den klassiske opfattelse af, at der består en grundlæggende forskel på henholdsvis kontraktsansvaret og deliktsansvaret, som udspringer af forskellene i den måde, hvorpå de to former for ansvar er stiftet». ¹²³³1233. Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 95. Se også Jan-Ove Færstad, Erstatningsansvar for villedende informasjon, Oslo 2014 s. 36-37. Kontraktsansvaret utspringer av frivillig vedtatte forpliktelser, mens erstatningsansvaret er begrunnet i eksterne handlenormer.

Oppfatningen om to parallelle regelsett reiser spørsmål om hvordan man skal forholde seg til overlapp. Når de to regelsettene overlapper, i den forstand at de kommer til anvendelse på samme rettsfaktum, må man ta stilling til om begge regelsett kan gjøres gjeldende, eller om det ene fortrenger (konsumerer) det andre. Når det argumenteres for konsumpsjon, hevdes det oftest at kontraktsretten innenfor sitt område – om ikke fullstendig, så iallfall langt på vei – bør fortrenge alminnelig erstatningsrett. ¹²³⁴1234. Se f.eks. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 528 flg.