har det fulle ansvaret for å vurdere egen betalingsevne. En slik bestemmelse lar seg ikke forene – iallfall ikke fullt ut – med regelen i finansavtalelovens § 46b (1) om at «kredittgiveren [skal] vurdere forbrukerens kredittverdighet». I så fall står man overfor en normkollisjon, jf. nedenfor under 3.4.

Når vi kommer til det subjektive elementet i culpanormen, er det vanskelig å se at normkollisjoner kan oppstå. Begrepene ‘forsett’ og ‘uaktsomhet’ synes å ha samme innhold hva enten rettsstriden skyldes brudd på en allmenn eller en avtalebasert handlenorm. Eksistensen av et avtaleforhold kan riktignok skjerpe kravet til aktsomhet, jf. f.eks. Rt. 2003 s. 400 (Fearnley Fonds), men det er et utslag av culpanormens alminnelige struktur, og innebærer ingen normkollisjon. ¹²⁴⁸1248. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 473-475 og Bjarte Thorson, Erstatningsrettslig vern for rene formuestap, Oslo 2011 s. 236-237.

Ved avgjørelsen av identifikasjonsspørsmål – spørsmål om ansvar for andres skadevoldende handlinger – er det forskjell på de alminnelige erstatningsrettslige regler om arbeidsgiveransvar og organansvar, og kontraktsrettens regel om ansvar for kontraktshjelpere. Her er dommen i Rt. 2007 s. 1665 (vekter) avklarende for forholdet mellom reglene. Spørsmålet i saken var om et vaktselskap var ansvarlig overfor eieren av en bygning som selskapet hadde ansvaret for, fordi en ansatt vekter hadde stiftet brann. Om forholdet mellom ansvar etter skadeserstatningslovens § 2-1 og ansvar i kontrakt, bemerket førstvoterende at

Noen normkollisjon var det ikke tale om. Rettsreglene utpeker samme rettsfølge, og ingen av dem er ment uttømmende å fastlegge når ansvar