I brytningen mellom nordisk pragmatisme og internasjonal «best practice», stilles vi overfor noen grunnleggende spørsmål, og jeg skal berøre tre av dem. For det første hva som er bevaringsverdig i den nordiske tradisjonen for voldgift. Spørsmålet impliserer at vi i denne brytingstiden bør vokte oss for å gi oss fullstendig og ukritisk hen til «internasjonal best practice», men tenke nøye gjennom hva som kan og bør videreføres fra den nordiske tradisjonen. Den nordiske pragmatismen har tjent oss vel, både i nasjonale og internasjonale voldgiftssaker. Det andre spørsmålet er om nordisk «best practice» – for å sikre større transparens og forutsigbarhet – bør nedfelles skriftlig. I Norge står vi også overfor et tredje spørsmål, nemlig om noe av løsningen på det andre spørsmålet ligger i mer institusjonell voldgift.

Når det gjelder det tredje spørsmålet, er det nokså opplagt at bruk av institusjonelle voldgiftsregler gjennomgående vil sikre større transparens og prosessuell forutsigbarhet enn tradisjonell ad hoc voldgift. Det er tilstrekkelig å peke på de institusjonelle reglene. Dette forutsetter imidlertid at partene har avtalt institusjonell voldgift, noe som fortsatt er uvanlig i Norge. dette vil neppe endre seg nevneverdig før toneangivende norske selskaper inntar institusjonell voldgift som tvisteløsningsmekanisme i sine standardvilkår. I mellomtiden må større transparens og forutsigbarhet i norske voldgifter – les ad hoc voldgifter – oppnås på andre måter. Som vi skal se i punkt 4, kan man imidlertid oppnå mye av den transparens og forutsigbarhet som man får gjennom institusjonelle regelsett – og til dels få mer veiledning – gjennom å benytte NOMAs Best Practice Guidelines i ad hoc voldgifter.