avtaleinngåelsen, slik at forbrukerne ikke kunne vinne frem. Slik gikk det ikke. Som brekkstang for å ivareta forbrukerinteressene, innfortolket Domstolen en opplysningsplikt for banken i den siterte bestemmelsen i forbrukeravtaledirektivet art. 4 nr. 1.

Resonnementet var at «paa tidspunktet for aftalens indgaaelse» skal bankene «tage hensyn til» alle forhold som bankene «kunne have kendskab til på det nævnte tidspunkt, og som ville kunne påvirke den efterfølgende gennemførelse af den nævnte aftale, idet et kontraktvilkår kan indebære en skævhed mellem parterne, som først viser sig i forbindelse med gennemførelsen af aftalen» (avsnittene 53-54). Opplysningsplikten gjelder da forhold bankene «kunne ha» kunnskap om da avtalen om valutalånet ble inngått, og som «kunne påvirke» balansen i avtaleforholdet – også hvis slik påvirkning kan skje på grunn av etterfølgende forhold «som først viser sig i forbindelse med gennemførelsen af aftalen».

Spørsmålet om hva kredittgiveren «kunne ha» kunnskap om skal bedømmes i lys av bankens «ekspertise og kendskab til de mulige udsving i valutakursen og de risici, der er forbundet med optagelsen af et lån i udenlandsk valuta» (avsnitt 56). Basert på denne ekspertise, skal forbrukerne forvente informasjon også om mulige fremtidige virkninger av svingninger i valutakursen. Gitt bankens lojale etterlevelse av den stramme opplysningsplikten, skal nasjonale domstoler vurdere om man «med rimelighed kunne forvente, at forbrugeren ville acceptere et sådant vilkår efter individuel forhandling» (avsnitt 57). ⁶⁹⁹699. Wabakken op.cit. s. 57 har pga. opplysningspliktene som EU-domstolen har stilt opp fremhevet at «[M]ye kan tyde på at det skal mindre til for at det er mangler ved tilblivelsen etter direktivet enn etter [den norske avtaleloven] § 36».

Disse merknadene om noen få sider ved den europeiske rettspraksis viser at EU-domstolen (i) er offensiv i premissene i forbrukerretten – bl.a. «erstatte den formelle balance [iht] kontrakten ... med en reel balance», og (ii) er offensiv i rettskildebruken, bl.a. ved å legge inn en opplysningsplikt i bestemmelser der direktivets tekst i liten grad gir slike assosiasjoner.

Så kan man spørre – viser denne offensive tilnærmingen at EU-domstolen er uforutsigbar? Sammenlignes premisser og kildebruk med nordiske – i hvert fall norske – tradisjoner, ligger det nær å svare ja.