En av de viktigste historiske forskjellene mellom på den ene side norsk og dansk voldgift, og på den annen side svensk voldgift, er at man i Sverige har vært mer restriktiv med å anvende nasjonal sivilprosess som «bakgrunnsrett» for voldgiftslovgivningen, også i nasjonale voldgiftssaker. ⁴²¹421. Heuman, Skiljemannarät, 1999, s. 20 og 44 og Oldenstam/Löf, Best Practice in International Arbitration, Berg/Nisja (red.), Avtalt prosess, 2015, s. 290-291. Dette må ses i lys av at Sverige lenge har hatt en høyt utviklet spesiallovgivning om voldgift, og at man har ønsket å befeste Sveriges posisjon som en nøytral lokasjon i internasjonal voldgift, noe som er vanskelig å forene med utstrakt bruk av utpregede nasjonale sivilprosessuelle regler. ⁴²²422. Madsen, Commercial Arbitration in Sweden, 2007, s. 22.

I denne artikkelen skal jeg først se litt nærmere på bakgrunnen for at norsk og nordisk ad hoc voldgift er i en brytningstid, særlig med sikte på norsk og nordisk internasjonal voldgift (punkt 2). Deretter deler jeg noen tanker om hvilke utfordringer dette stiller oss overfor (punkt 3). Til slutt gis det en oversikt over hvordan en hovedinnvending mot norsk og nordisk ad hoc voldgift – at denne praksisen er vanskelig tilgjengelig – er forsøkt løst gjennom NOMAs Best Practice Guidelines (punkt 4).

Selv om den norske voldgiftsloven bygger på UNCITRALs modellov, har vi først de senere årene fått en diskusjon om brytningen mellom norsk voldgiftspraksis og internasjonal «best practice». Forklaringen kan, som antydet, være at det tok noe tid før man tok innover seg at tvisteloven ikke uten videre kan anvendes som «bakgrunnsrett» der voldgiftsloven er taus eller uklar. Stadig flere internasjonale voldgiftssaker i Norge, særlig knyttet til petroleumsnæringen, har uansett ført til at vi i større grad enn tidligere må forholde oss til internasjonal «best practice».

For det første har parter uten tilknytning til Norge og Norden, sjelden noe forhold til norsk og nordisk praksis for ad hoc voldgift. Ettersom denne praksisen ikke er nedskrevet, er den dessuten vanskelig å forholde seg til for uinnvidde, særlig for de som er vant med institusjonell voldgift. Dette har ført til at man de siste årene har erfart at utenlandske parter i norske ad hoc voldgifter – for å sikre større transparens og forutsigbarhet –