Dette bringer meg til det første og tilforlatelige spørsmålet, nemlig hva som er bevaringsverdig i «nordisk» voldgift. Dette reiser metodisk krevende underspørsmål. ⁴³¹431. Om noen av de metodiske utfordringene med å beskrive internasjonal best practice; se Oldenstam/Löf, Best Practice in International Arbitration, Berg/Nisja (red.), Avtalt prosess, 2015, s. 281-282. For det første om det er så mange sentrale fellesnevnere at det gir mening å tale om en fellesnordisk tradisjon. I mangel av representative studier av hvordan voldgifter faktisk gjennomføres i de nordiske landene, er det vanskelig å ha noen sikker formening om dette.

De institusjonelle regelsettene gir riktignok et bilde av de ytre rammene for voldgiftsprosessen. Enhver som har praktisk erfaring med voldgift, vet imidlertid at formannens autoritet og preferanser kan legge vel så sterke føringer på voldgiftsprosessen og atmosfæren, ⁴³²432. Om grensene for voldgiftsrettens handlefrihet i så måte; se Heuman, Skiljemannarätt, 1999, s. 279-282. eksempelvis når det gjelder saksstyring og utspørring av vitner. ⁴³³433. Lundblad, Något om vittnesbeviset i domstol og skiljeförfarande, Festskrift til Sandström, 1997. Utførlige procedural orders kan dessuten både utpensle og avvike fra de institusjonelle reglene. Ettersom ad hoc voldgifter normalt ikke følger et nedskrevet opplegg, og dermed beror desto mer på voldgiftsrettens preferanser, er det enda vanskeligere å ha en noenlunde sikker formening om hvordan disse gjennomføres. ⁴³⁴434. Cordero Moss, International commercial arbitration, 1999, s. 155-156.

Dersom man antar at det gir mening å tale om en fellesnordisk tradisjon, blir det neste spørsmålet om denne tradisjonen skiller seg nevneverdig fra internasjonal «best practice». Men her oppstår det ytterligere metodiske problemer, ettersom verken nordisk «best practice» eller internasjonal «best practice» er faste størrelser, men i stadig utvikling. Når det gjelder internasjonal «best practice», er det dessuten visse regionale forskjeller både i Norden, Europa og Asia. Det er her tilstrekkelig å peke på at de ulike tilbyderne av institusjonell voldgift, herunder SCC, DIA ⁴³⁵435. The Danish Institute of Arbitration. og OCC, ⁴³⁶436. Oslo Chamber of Commerce. for en oversikt, se Brøndmo, Valg av voldgift – ad hoc eller institusjonell?, LoR 2017, nr. 6. nettopp fremhever sine fortrinn.

Dette innebærer at det neppe er belegg for å hevde det er et veldig fast mønster for hvordan kommersielle voldgiftssaker gjennomføres i de nor-