At de forbrukerkontraktsrettslige direktivene ikke bare gir et materielt vern iht EU- og EØS-retten (vern mot urimelighet, kjøpsrettslige rettigheter mv.), men også et prosessuelt vern, har i Norge utvidet forbrukerbeskyttelsen – sammenlignet med norsk sivilprosess før EU-domstolen tolket direktivene slik at de også etablerer en prosessuell aktivitetsplikt.

I C-237/02 Hofstetter avgrenset EU-domstolen seg til å tolke urimelighetskriteriet i forbrukeravtaledirektivet, men ikke subsumere. En avtale om salg av en plass i et parkeringshus fastsatte at Freiburger Kommunalbauten, som skulle oppføre anlegget, skulle motta betaling på forskudd (fra ekteparet Hofstetter). Hofstetter ønsket ikke dette, og viste til at tysk bakgrunnsrett fastsatte at betaling skulle skje etter at arbeidet var utført. EU-domstolen avsa dom for at det tilkom nasjonal rett å avgjøre om avtalevilkåret var urimelig og i strid med direktivet. Det konkrete skjønnet – subsumsjonen – ble overlatt nasjonale domstoler.

Denne skjønnsfriheten betyr ikke at landene står fritt. Forbrukerne skal ha vern iht EU-domstolens tolking av urimelighetsvilkåret. Sentrale, men ikke uttømmende argumenter, er (i) om den næringsdrivende var lojal da avtalen ble inngått ved å gi relevant informasjon, (ii) om avtalevilkåret avviker (betydelig) fra nasjonal bakgrunnsrett i disfavør av forbrukeren, (iii) om vilkåret er klart og forståelig formulert, og (iv) om vilkåret dekkes av direktivets «gråliste», dvs. vedlegget som inneholder «en vejledende og ikke-udtømmende liste over de kontraktvilkår, der kan betegnes som urimelige» (direktivet art. 3 nr. 3). ⁶⁹⁴694. Se nærmere Marie Natland Wabakken, «Om standardiseringen av en rettslig standard», Marlus 494, Oslo 2018 s. 27-43.

Argumenter for en skjønnsfrihet er hensynet til EU-domstolens arbeidsbyrde ved risikoen for at domstolen stadig må vurdere om avtalevilkår er urimelige, og at det ifølge domstolen er viktig at nasjonale domstoler «spiller en central rolle for at sikre direktivets anvendelse». ⁶⁹⁵695. Sitat fra generaladvokatens innstilling i C-237/02 Hofstetter (avsnitt 28). Det siste kan sees i lys av at å vurdere urimelighet er i kjernen av den type skjønn som domstoler regelmessig utøver, og at skjønnet ofte skal sees i lys av nasjonal bakgrunnsrett og passe inn i nasjonale kontraktsrettslige tradisjoner.