nes rettigheder og forpligtelser, med en reel balance, der skal genindføre ligheden mellem parterne» (C-168/05 Mostaza Claro avsnitt 36). ⁶⁸⁷687. En lignende formulering er inntatt i bl.a. C-137/08 Pénzügyi (avsnitt 47), C-243/08 Pannon (avsnitt 25), C-76/10 Pohotovost’ (avsnitt 38), C-472/10 Nemzeti (avsnitt 34), C-618/10 Camino (avsnitt 40), C-397/11 Jőrös (avsnitt 25), C-415/11 Aziz (avsnitt 45), C-472/11 Banif Plus (avsnitt 20), C-488/11 Jahani (avsnitt 40), C-169/14 Morcillo avsnitt 23. Disse sitatene viser at EU-domstolen ofte er (retts)politisk i uttrykksmåten. Generaladvokatens uttalelse i C-484/08 Caja er illustrerende: «Formålet med [forbrukeravtale]direktivet er at beskytte forbrugeren mod de ulemper, der skyldes, at han som oftest vil være den svage part ... De erhvervsdrivende har tidligere udnyttet deres økonomiske magt til at stille forbrugeren ringere ved hjælp af standardkontrakter og ladet modparten bære visse risici under påberåbelse af aftalefriheden. Dette magtmisbrug skulle direktivet råde bod på» (avsnitt 38, min kursivering).

Det (retts)politiske preget i EU-domstolens argumentasjon kan settes i relieff til det som så langt er den sentrale dommen i Norges Høyesterett om avtaler dekket av forbrukeravtaledirektivet – Rt. 2013 s. 388 Røeggen. En kombinert låne- og spareavtale mellom en bank og en forbruker ble satt til side fordi den virket «urimelig» iht avtaleloven § 36. Høyesterett var mer nøktern i ordbruken enn EU-domstolen. Høyesterett sa at «direktivet må ses som uttrykk for et generelt syn om at forbrukere i møte med profesjonelle aktører har et særlig vern. Den betydelige tyngde forbrukerperspektivet har fått, må reflekteres i den konkrete rimelighetsvurderingen» (avsnitt 61).

I EU-domstolens praksis om de øvrige direktivene om forbrukeravtaler – særlig forbrukerkjøp (1999/44), forbrukerkreditt (2008/48) og forbrukerrettigheter (2011/83) – finner vi i mindre grad (retts)politisk pregete premisser. Årsaken kan være at skjønnstemaet etter forbrukeravtaledirektivet, om et vilkår er «urimelig», ofte gir et større rom for (retts)politiske uttalelser enn strammere skjønnstemaer i andre direktiver.

Forbrukeravtaledirektivet har ifølge EU-domstolen ikke bare forbrukernes partsinteresser som formål, men det skal også ivareta den allmenne interesse i å motvirke urimelige avtalevilkår. En følge er at der (den nor-