culpaansvaret generelt, og som ikke har vært ansett som et avgjørende argument mot culpaansvar. Culparegelen er trygt rettspolitisk forankret, selv om det ofte kan være vanskelig å avgjøre om en handling eller unnlatelse er uforsvarlig overfor skadelidte.
Et restriktivt syn på adgangen til å gjøre gjeldende direktekrav på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag kommer også til uttrykk i annenvoterendes særbemerkninger i HR-2017-1834-A (branncelle), som gjaldt ansvar for uriktige opplysninger i en kontrollerklæring og ferdigmelding overfor en senere kjøper av boligen (se nærmere om dommen nedenfor under 4.3):
«Et omfattende ansvar på deliktsgrunnlag for brudd på offentligrettslige forpliktelser vil derfor i praksis undergrave de vilkårene som er satt i loven for å kunne fremme direktekrav mot tidligere selger og hans avtaleparter. Disse vilkårene gir uttrykk for det lovgiver har ment er en rimelig balanse mellom på den ene siden hensynet til kjøper og hans behov for å få dekning av sitt tap, og på den andre siden hensynet til selger og hans avtaleparter og deres behov for forutberegnelighet og risikokontroll» (avsnitt 62).
Det kan settes spørsmålstegn ved synspunktet. Lovreglene om direktekrav gir uttrykk for lovgivers syn på når kontraktsbrudd skal medføre ansvar overfor andre enn kontraktspart. De gir ikke uttrykk for når brudd på allmenne handlenormer skal medføre ansvar etter den alminnelige culparegelen. Lovreglene er ment å beskytte skadelidte ved å oppstille et særskilt kravsgrunnlag ved kontraktsbrudd, ikke å beskytte skadevolder ved å frita for ansvar etter alminnelige regler. 12571257. Jf. f.eks. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 44-45 og s. 137. Lovreglene om direktekrav kan derfor ikke anses å fortrenge alminnelig erstatningsrett innenfor sine områder. Etter mitt syn kan det heller ikke anføres andre avgjørende grunner for at tredjeparts erstatningsrettslige vern skal påvirkes av at skaden er voldt under oppfyllelsen av en kontrakt, og det synes ikke å foreligge noen norsk rettspraksis til støtte for et slikt syn.
4.3. Nærmere om Rt. 2015 s. 276 (Bori) og HR-2017-1834-A (branncelle)
Det kan spørres om dommene i Rt. 2015 s. 276 (Bori) og HR-2017-1834-A (branncelle), begge avsagt under dissens, fullt ut er i tråd med det som er fremholdt ovenfor i 4.1 og 4.2.
Bori-dommen gjaldt spørsmål om ansvar for et boligbyggelag som i forbindelse med ombygging av en eldre bygning til leiligheter, overfor