dyktigste og mest samvittighetsfulle voldgiftsdommer misforstå eller overse viktige forhold. Risikoen for dette reduseres hvis den muntlige forhandlingen er så vidt omfattende at den ikke i realiteten begrenses til prosedyrer som sammenfatter bevisførselen og utdyper de rettslige anførselene, men tillater at de sentrale bevisene presenteres grundig og i sin riktige kontekst. Her kan det nok være visse forskjeller innen Norden. Mitt inntrykk er i hvert fall at det ofte settes av mer tid til den muntlige forhandlingen i norske voldgiftssaker; i teknisk kompliserte saker er det ikke helt uvanlig at hovedforhandlingen går over 8-12 uker. I mindre saker som primært reiser rettslige spørsmål, kan imidlertid skriftlig behandling, gjerne kombinert med enevoldgiftsdommer, være å foretrekke for å begrense kostnadene.

En annen fordel med en nokså omfattende muntlig forhandling, er at man reduserer behovet for såkalte «post-hearing briefs», dvs. skriftlige innlegg etter at den muntlige forhandlingen er avsluttet. Slike skriftlige innlegg kan bli omfattende, og det blir gjerne nødvendig med rebuttals, noe som er kostnadsdrivende. En typisk begrunnelse for at partene likevel ønsker «post-hearing briefs», er at de trenger mer tid på å gjennomgå motpartens anførsler og bevis. Dette behovet kan imidlertid ofte imøtekommes gjennom å legge inn en pause i hovedforhandlingen på 1-3 dager mellom bevisførselen og prosedyrene.

Utviklingen beskrevet ovenfor i punkt 2, har, som nevnt, ført til at man i norske ad hoc voldgifter, særlig norsk internasjonal voldgift, stadig oftere forsøker å oppnå større transparens og forutsigbarhet gjennom å nedfelle visse kjøreregler i den første procedural order (PO1). Dette er ikke noe nytt i internasjonale ad hoc voldgifter. Eksempelvis har UNCITRAL siden 1976 tilbudt Arbitration Rules for dette formålet, og disse reglene har fått stor utbredelse i praksis; ikke bare som noe partene kan avtale å benytte, men også som uttrykk for internasjonal best practice. Arbitration Rules har også tjent som forbilde for en rekke institusjonelle regelsett. Reguleringen er imidlertid rudimentær, og mange av bestemmelsene er nokså selvsagte, slik at Arbitration Rules ofte gir begrenset veiledning selv i praktisk viktige spørsmål.