Grunnvilkåret for ansvar er at skadevolder har utvist skyld. Skyldkravet har en objektiv og en subjektiv side. Objektivt sett må skadevolder ha overtrådt en erstatningsrettslig relevant handlenorm. Subjektivt må handlingen eller unnlatelsen kunne bebreides skadevolderen som forsettlig
eller uaktsom.

Erstatningsrettslig relevante handlenormer kan utledes av rettskilder ved bruk av juridisk metode eller av avtaler ved bruk av vanlige prinsipper for avtaletolkning. Vi kan kalle de førstnevnte allmenne handlenormer og de sistnevnte avtalebaserte handlenormer. Det forekommer også mellomformer og kombinasjonsformer, hvor handlenormer oppstilles med støtte i både allmenne rettskilder og en konkret avtale. Når det i litteraturen og i rettspraksis tales om erstatningskrav på «deliktsgrunnlag», siktes det som regel til tilfeller hvor culpanormens objektive innhold helt eller i det vesentlige er basert på allmenne handlenormer.

I rettspraksis synes avtalebaserte handlenormer generelt å spille liten eller ingen rolle ved personskader. Selv om det foreligger et kontraktsforhold eller et kontraktslignende forhold mellom skadevolder og skadelidte, analyseres ansvaret ut fra allmenne normer, jf. f.eks. Rt. 1950 s. 1091 (rulledommen), Rt. 2001 s. 1221 (alpinbakke II) og HR-2018-403-A (rideskole). Det motsatte ytterpunkt, hvor handlenormer baseres på avtalen alene, møter man typisk når skaden skyldes feil ved ting eller tjenester som er levert i medhold av kontrakt. I mange slike saker finnes det ingen allmenne normer som stiller krav til egenskaper, og handlenormene må derfor utledes av avtalen alene, jf. f.eks. Rt. 2002 s. 286 (KPMG). En del ganger suppleres imidlertid avtalen av allmenne normer om hvilke egenskaper en ting skal ha eller hvordan en tjeneste skal utføres, jf. f.eks. Rt. 2000 s. 679 (Ideal Eiendom), hvor avtalen måtte suppleres med «bakgrunnsstoff om hva som er god og forsvarlig bankpraksis. Men dette har mest karakter av en utfylling av den inngåtte avtalen ...» Allmenne normer kan imidlertid også spille en mer fremtredende rolle ved fastsettelsen av den erstatningsrettslig relevante handlenormen, slik situasjonen ofte vil være på profesjonsansvarets område, jf. f.eks. Rt. 2001 s. 1702 (Fearnley & Eger).

For at allmenne normer skal være relevante ved fastleggelsen av culpanormens objektive innhold, er det normalt en forutsetning at normen