domstolene i EU, men gjelder tilsvarende for EØS, og er ikke begrenset til forbrukeravtaledirektivet.
Temaet i denne artikkelen er særtrekk ved EU-domstolens praksis i forbrukerkontraktsretten – «særtrekk» i betydningen nyanser, sammenlignet med nordiske tradisjoner med et særlig blikk på mitt eget land Norge. De fleste kontraktsrettslige avgjørelsene fra EU-domstolen gjelder forbrukeravtaledirektivet, som retter seg mot urimelige («unfair») vilkår i ikke individuelt forhandlete avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere.
Dette direktivet ble gjennomført på ulike måter i Norden. Lovgiveren i Norge la til grunn at avtaleloven § 36 skal praktiseres i samsvar med direktivet. Det ble dessuten gitt en ny § 37 i avtaleloven om bl.a. tolking av forbrukeravtaler. Danmark gjennomførte direktivet ved et nytt kapittel IV i avtaleloven med «særlige bestemmelser om forbrugeraftaler» (§§ 38 a-38 d). Sverige endret ikke avtaleloven, men vedtok en lov om «avtalsvillkor i konsumentförhållanden» (lag 1994:1512). Finland implementerte direktivet ved å endre fjerde kapittel i konsumentskyddslagen av 1978 om «jämkning och tolkning av avtal».
2. Rettspolitisk fundament – asymmetri
Bakgrunnen for forbrukervernet er asymmetri – ujevn ressursstyrke mellom forbrukerne og næringsdrivende. Asymmetri er fremhevet av EU-domstolen fordi domstolen ofte innleder premissene i saker om forbrukeravtaledirektivet med å minne om at det «hviler på den betragtning, at forbrugeren befinder sig i en svagere stilling end den erhvervsdrivende, såvel hvad angår forhandlingsstyrke som informationsniveau, og at forbrugeren som følge heraf tiltræder betingelser, som på forhånd er udarbejdet af den erhvervsdrivende, uden at han kan øve nogen indflydelse på disses indhold» (sitat fra C-240/98-C-244/08 Océano avsnitt 25). 686686. En lignende formulering er inntatt i bl.a. C-168/05 Mostazo Claro (avsnitt 25), C-40/08 Asturcom (avsnitt 29), C-137/08 Pénzügyi (avsnitt 46), C-243/08 Pannon (avsnitt 22), C-484/08 Caja (avsnitt 27), C-76/10 Pohotovost’ (avsnitt 37), C-472/10 Nemzeti (avsnitt 33), C-618/10 Camino (avsnitt 39), C-415/11 Aziz (avsnitt 44), C-472/11 Banif Plus (avsnitt 19), C-488/11 Jahani (avsnitt 31), C-26/13 Kásler (avsnitt 39), C-34/13 Smart (avsnitt 48), C-96/14 CNP (avsnitt 26), C-169/14 Morcillo avsnitt 22, C-8/14 López avsnitt 17, C-421/14 Garcia avsnitt 40.
EU-domstolen har i lys av dette uttalt at direktivets formål er å «erstatte den formelle balance, som kontrakten indfører mellem kontraktparter-