erstatningsrett, jf. f.eks. Rt. 1967 s. 1248 (betongflåte). Hvis vi endrer eksempelet, blir resultatet et annet. En kan f.eks. tenke seg at takstolene er underdimensjonert, slik at C må skifte dem ut for å avbøte risikoen for at taket bryter sammen. Denne kostnaden kan C kreve erstattet av A etter alminnelige prinsipper om erstatning for preventive utgifter. En kan også tenke seg at As oppdrag i tillegg omfattet fjerning av det gamle taket. Hvis dette var tilfellet, og A deretter setter opp nye takstoler uten å dekke taket med presenning eller forsikre seg om at andre gjør det før neste regnvær, blir han også ansvarlig overfor C, fordi han har skapt en uforsvarlig risiko for skade på Cs ting. Her er det ikke et argument mot ansvar at As ytelsesplikt overfor B var begrenset.
4.2. Direktekrav
Som nevnt ovenfor under 2, har norsk rett regler som gir en skadelidt kontraktspart rett å kreve erstatning av et tidligere ledd i en kontraktskjede (direktekrav). 12541254. Se generelt om direktekrav Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 814-841. Etter kjl. § 84 (1) kan kjøper kreve erstatning av «et tidligere salgsledd». Regler om direktekrav finnes også i blant annet forbrukerkjøpslovens § 35, avhendingslovas § 4-16, bustadoppføringslova § 37 og håndverkertjenestelovens § 27. Lovreglene særpreges av at ansvaret er basert på kontraktsbrudd, til tross for at det ikke består noe kontraktsforhold mellom skadelidte og skadevolder. Det er derfor naturlig å se på reglene som eksempler på kontraktsrettslig særregulering, hvor lovgiver har valgt å gi de aktuelle kontraktene tredjepartsvirkning for å beskytte senere ledd i kontraktskjedene. 12551255. For en oversikt over lovreglene, se Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Oslo 2017 s. 376-383.
Utenfor de lovregulerte tilfellene har direktekrav vært basert på brudd på allmenne handlenormer, jf. f.eks. Rt. 2008 s. 1078 (ACE), Rt. 2015 s. 276 (Bori), HR-2016-2264-A (AmTrust) og HR-2016-2344-A (Glåmå Bygg). I den sistnevnte dommen, som gjaldt revisors ansvar overfor klientens bankforbindelse, presiserte førstvoterende at ansvaret var «et utslag av det alminnelige skyldansvaret» (avsnitt 68). I svensk og dansk rett, hvor man ikke har tilsvarende regler om kontraktsrettslige direktekrav, er alminnelig skyldansvar som regel det eneste tilgjengelige kravsgrunnlaget, jf. f.eks. U 1995 s. 484 H (Studsgade), U 2004 s. 114 H (parcelhus), NJA