EU-domstolen har i senere praksis enn Hofstetter gått lengre i å presisere momenter som skal ha vekt i vurderingen av urimelighet. I C-415/11 Aziz var ett av spørsmålene om renter ved forsinket betaling av et banklån var urimelige. Domstolen gikk langt i å presisere momenter nasjonale domstoler skal vektlegge (avsnittene 74-75). Desto lenger domstolen går i en slik retning, desto mindre subsumsjonsfrihet overlates til nasjonale domstoler. I 2016 tok EU-domstolen et skritt til, og avsa dom for at en bestemmelse om lovvalg i standardvilkårene mellom en forbruker og et selskap for postordresalg var urimelig og i strid med direktivet (C-191/15 Amazon avsnitt 71).

Spørsmålet om hvor dypt EU-domstolen vil gå i prøvingen er derfor i utvikling, og kan neppe besvares generelt. Domstolen kan prøve slik den finner ønskelig. Et tema vil være om saken er så godt opplyst at kriteriene i urimelighetsvurderingen er klarlagt i materialet som er brakt inn for Domstolen, slik at det er ubetenkelig å subsumere.

Nordisk lovgivning har stilt få eksplisitte krav til klarhet i kontraktsrettslige tekster, men i noen bestemmelser kan det underforstås. En plikt til å gi «opplysninger» vil implisere at informasjonen må være spesifisert og ha en viss klarhet. Er en avtaletekst ikke klar, kan det få vekt i spørsmålet om tolking iht forbrukeravtaledirektivet art. 5 andre pkt. («Hvis der opstår tvivl om et kontraktvilkårs betydning, gælder den fortolkning, som er mest gunstig for forbrugeren»).

EU-retten stiller klarhetskrav til opplysninger som næringsdrivende skal gi til forbrukere før avtalen inngås, bl.a. i direktivet om forbrukerrettigheter (2011/83) art. 5 nr. 1 om at informasjonen skal gis «på klar og forståelig vis». Direktivet om pakkereiser (2015/2302) art. 7 krever at landene sikrer «at aftaler om pakkerejser er affattet i et almindeligt og forståeligt sprog, og, når aftalerne er skriftlige, at de er let læselige».

EU stiller også klarhetskrav til avtalers innhold. I skriftlige avtaler som ikke er individuelt forhandlet, skal vilkårene etter forbrukeravtaledirektivet art. 5 første pkt. være formulert på «en klar og forståelig måde». Direktivet unntar ingen avtaletyper, og klarhet kreves derfor i alle standardavtaler som næringsdrivende anvender overfor forbrukere. Kravet om en «klar og forståelig» avtale retter seg både mot teksten og presentasjonen. (U)klarhet er et argument i vurderingen av (u)rimelighet.