gang ble nærmest uten videre overlatt til voldgiftsretten. ⁴⁰⁴404. Mens tvisteloven (femte del) gir en utførlig regulering av bevistilgang, ga tvistemålsloven en langt mer rudimentær regulering. Se mer generelt om tvistelovens regulering i Ristvedt/Tørum, Provokasjoner, begjæringer om bevistilgang og edisjonsplikt; tvistelovens modifiserte «discovery», TfF 2015, s. 103-178. Det nærmeste man kom skriftlige kjøreregler, var gjerne rettsboken fra planmøtet med frister for stevning, tilsvar, faktisk utdrag, tidspunkt for hovedforhandling, og datoen for avslutning av saksforberedelsen. Slik er det fortsatt i mange norske voldgiftssaker.

At partene i liten grad avtalte nærmere kjøreregler i norske voldgiftssaker, skyldtes nok først og fremst et begrenset praktisk behov. Praksisen med å anvende tvistemålslovens finmaskede regler sikret stor grad av forutsigbarhet. Når det gjaldt reglene om kontradiksjon, disposisjonsprinsippet og bevisbedømmelse, var det ikke noe skarpt skille mellom norsk sivilprosess og reglene som ble anvendt i voldgiftssaker. ⁴⁰⁵405. Se mer generelt Woxholth, Voldgift 2013, s. 524-529. Det var samtidig på det rene at en rekke bestemmelser i tvistemålsloven ikke gjaldt i voldgift; eksempelvis fristregler og subjektiv kumulasjon. ⁴⁰⁶406. Se nærmere om det siste hos Tørum, Voldgiftsavtalens subjektive grenser, Berg/Nisja (red.), Avtalt prosess, 2015, s. 361-384.

Utstrakt bruk av embetsdommere som voldgiftsdommere, gjerne som voldgiftsrettens formann, bidro nok også til at voldgift langt på vei ble ansett som en variant av alminnelig sivilprosess. Dette ble forsterket av at norsk voldgift var og er fullstendig dominert av ad hoc voldgift, slik at norske voldgiftsdommere i liten grad måtte forholde seg til institusjonelle regelsett som et supplement til tvistemålsloven. I praksis var det ofte forutsatt mellom partene og voldgiftsretten, at tvistemålsloven i stor grad skulle gjelde også utover reglene i kapittel 32, og dette kunne blant annet komme til uttrykk i referatet fra planmøtet.

At dette fungerte godt, også i norske internasjonale voldgiftssaker, skyldtes nok i stor grad at det norske voldgiftsdommermiljøet lenge var dominert av Tordenskjolds soldater. Gjennom en smidig og forstandig tilpasning av voldgiftsprosessen til den enkelte saks kompleksitet, basert på grunnleggende prosessuelle prinsipper og sunn fornuft, oppnådde man en god balanse mellom betryggende, kostnadseffektiv og rask behandling. Det var knapt noen eksempler på at voldgiftsdommer ble angrepet. ⁴⁰⁷407. Se likevel Brækhus, Voldgift – erfaringer og refleksjoner, LoR 1999, s. 263. Det er vanskelig å si om dette skyldtes ærbødighet overfor vold-