ønsker å avtale mer detaljerte regler om bl.a. saksbehandling og bevistilgang. Bruken av erfarne, internasjonale voldgiftsdommere, typisk formenn fra Sverige eller Danmark, har bidratt til norsk import av slik best practice, gjerne nedfelt i til dels omfattende «procedural orders» etter det innledende planmøtet («PO1»). ⁴²³423. Dette har vært og er vanlig i Sverige; se Fieber/Storskrubb, Arbitration in Sweden: Features of the Stockholm Rules, in Cordero-Moss (ed.), International Commercial Arbitration – Different Forms and their Features, 2013, s. 321-344, punkt 11.1 og Oldenstam/Löf, Best Practice in International Arbitration, Berg/Nisja (red.), Avtalt prosess, 2015, s. 282-283 og 292. Selv om ordlyden i disse reglene gjerne er inspirert av institusjonelle regler, typisk SCCs regler, svarer de i stor grad til norsk voldgiftspraksis.

For det andre har denne utviklingen blitt forsterket av internasjonaliseringen av advokatfirmaene. Det er stadig flere eksempler på at internasjonale advokatfirmaer representerer sine klienter også i norske internasjonale voldgiftssaker – ut fra det synspunkt at det dreier seg om internasjonal voldgift sui generis. ⁴²⁴424. Se mer generelt Oldenstam/Löf, Best Practice in International Arbitration, Berg/Nisja (red.), Avtalt prosess, 2015, s. 280. De har normalt med seg norske advokater som «local counsel», men selv om disse er bevandret i norsk voldgiftspraksis, er internasjonal best practice, ikke den norske tvisteloven, referanserammen.

Inntoget av utenlandske voldgiftsdommere og advokater som er velskolerte i internasjonal best practice, i norske internasjonale voldgiftssaker, har skapt nye utfordringer. På lignende måte som norske dommere for noen år siden måtte begynne å forholde seg til EMDs praksis, trenger nå norske voldgiftsdommere skolering i internasjonal best practice. Det er, som nevnt, langt fra tilstrekkelig å beherske tvisteloven. Selv på punkter hvor det er dekning i voldgiftslovens forarbeider for å anvende tvisteloven «analogisk» eller tilnærmet analogisk som uttrykk for prosessuelle grunnprinsipper, vil det gi større legitimitet å forankre løsningen bredere i internasjonal best practice. Utenlandske parter som har akseptert voldgift i Norge (noe som kan sitte langt inne), har nettopp gjerne ikke akseptert domstolsbehandling i Norge i henhold til tvisteloven. ⁴²⁵425. Se mer generelt Woxholth, Voldgift, 2013, s. 60-61. På denne måten kan man også unngå unødige diskusjoner om «hjemmebanefordeler» ⁴²⁶426. Dette har også en side til valg av formann i internasjonale voldgiftssaker; se punkt 4.2.2 nedenfor. for den norske parten.