For det tredje har viljen til å utfordre voldgiftsrettens avgjørelser blitt større enn vi har vært vant til i Norge, og det er stadig flere eksempler på ugyldighetssøksmål som har ført fram. 427427. Om årsaker til denne utviklingen, se bl.a. Lundblad, Några frågor om skiljemannajäv, Vänbok til Bertil Södermark, 2009, s. 57-71. Dette er selvsagt lite ønskelig, både for partene og voldgiftsdommerne. Et sentralt formål med å avtale voldgift, er jo å få en rask og endelig avgjørelse. Konsekvensen av flere prosessuelle innsigelser og ugyldighetssøksmål, er at vi er i ferd med å få større bevissthet om best practice blant norske voldgiftsdommere.
Frykten for ugyldighetssøksmål har også en side mot utformingen av dommen. Dommen må bygge på det som er anført, og ikke det som voldgiftsretten mener burde ha vært anført. Det vil ellers foreligge brudd på disposisjonsprinsippet og det grunnleggende kravet til kontradiksjon, og i så fall skal det lite til for å få satt voldgiftsdommen til side, jf. Rt. 2005 s. 1590. 428428. Forfatteren utredet saken for den ankende part. Mens man tidligere ofte nøyde seg med å gjengi hovedpunktene i partenes anførsler (slik Høyesterett kan og bør tillate seg som prejudikatsdomstol), forventes det nå at voldgiftsretten gjengir alle anførsler. Det forventes i det minste at domspremissene tar begrunnet stilling til alle anførslene. 429429. Ettersom advokatene gjerne deler ut omfattende disposisjoner til voldgiftsretten, er det i praksis lett å bevise i ettertid hvilke anførsler som ble anført.
Norske voldgiftsdommere har nok imidlertid hatt en tendens til å «skjære gjennom» og konsentrere domspremissene om de anførslene som voldgiftsretten har funnet mest sentrale. Dette kan gå på bekostning av drøftelsene av de subsidiære anførslene. Selv om kravet til domsgrunner neppe er veldig strengt, bør domsgrunnene – for å styrke dommens legitimitet og motvirke unødige ugyldighetssøksmål – være så vidt utførlige at den tapende part får forklart hvorfor hans anførsler ikke har ført frem. Dette gjelder også de anførslene som voldgiftsretten fant det klart ikke kunne føre frem, noe som ofte er langt mindre klart for den tapende part. Denne utviklingen taler nok for at voldgiftsretten bør ha med minst en person som har den nødvendige trening i å skrive dommer, typisk en erfaren embetsdommer.
Brytningen med internasjonal «best practice» har ikke bare vært reaktiv. De siste årene har det blitt diskutert hvordan Norden kan bli et mer konkurransedyktig forum for internasjonale voldgiftssaker i næringer som shipping og offshore. Konklusjonen er, ikke overraskende, at det er