diske landene. Av samme grunn er det vanskelig å ha en formening om nordiske fellestrekk eventuelt skiller seg fra internasjonal «best practice». Jeg må derfor nøye meg med noen «tankar ved ein skigard».

Når det gjelder det grunnleggende kravet til «due process», er det ingen holdepunkter for at nordisk voldgiftspraksis i internasjonale kommersielle voldgiftssaker, avviker fra internasjonal best practice. At saksbehandlingen skal være forsvarlig og bygge på likebehandling, har lenge vært anerkjent i norsk og nordisk voldgift, 437 selv om kravet historisk ikke alltid ble tolket så strengt. 438

New York konvensjonen tjener her som en global referanseramme. På lignende måte som EMK Art 6 («fair trial») angir autonome minstekrav til due process, utledes det et krav om «due process» av New York konvensjonen Art V. 439 Dette innebærer blant annet at voldgiftsretten skal gi partene like muligheter for å legge frem bevis, inngi prosesskriv, kommentere hverandres prosesskriv og anførsler, og kommentere på spørsmål og merknader fra voldgiftsretten. For å sikre effektiv anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsdommer i henhold til konvensjonen, blir imidlertid ikke nødvendigvis konvensjonens krav til due process tolket veldig strengt. Dette skyldes at en for streng forståelse av konvensjons krav til due process, ville invitere til opportunistiske ugyldighetssøksmål, noe som kunne undergrave konvensjonens effektivitet.

Kravet til due process i henhold til internasjonal best practice, som i stor grad bygger på UNCITRALs modellov Art 18, kan derfor være strengere enn New York konvensjonens minstekrav. Formålet med best practice er ikke begrenset til å unngå alvorlige prosessuelle feil, slik at voldgiftsdommen kan anerkjennes og fullbyrdes, men å sikre en betryggende og tillitsvekkende voldgiftsprosess. 440 Den norske voldgiftsloven bygger direkte på modellovens Art 18, og det er på det rene at standarden