I norske internasjonale kommersielle voldgiftssaker har, som nevnt, slike kjøreregler gjerne blitt introdusert i forbindelse med planmøtet. Dette skjer typisk ved at voldgiftsretten før det første planmøtet sender prosessfullmektigene utkast til slike kjøreregler og setter en frist for å komme med innspill, eller at en av partene, typisk den utenlandske parten som ikke er fortrolig med norsk ad hoc voldgift, foreslår noe tilsvarende i planmøtet.
Det er imidlertid visse utfordringer forbundet med en slik tilnærming. For det første kan det være vanskelig å enes om slike kjøreregler etter at tvisten har oppstått, særlig forhold som er eller lett kan bli aktuelle. 448448. Cordero Moss, International commercial arbitration, 1999, s. 155. En part som vet at motparten kommer til å fremsette en rekke provokasjoner, vil eksempelvis ofte ikke være interessert i å bidra til klarhet i hvilke regler som skal gjelde for bevistilgang. Etter at tvisten har oppstått, kan det derfor være vanskelig å enes om annet enn selvfølgeligheter. Det forekommer riktignok at voldgiftsretten øver et visst press på partene for å enes om en del kjøreregler. Dersom partene likevel ikke blir enige, kan voldgiftsretten i atskillig utstrekning fastsette slike regler. 449449. Jf. voldgiftsloven § 21 første punktum, som bygger på UNCITRALs modellov Art 19. Det er imidlertid grenser for hvor langt en voldgiftsrett kan og bør forsøke å påtvinge partene detaljerte kjøreregler der partene har avtalt ad hoc voldgift.
Den andre utfordringen er at det kan være vanskelig å utforme slike kjøreregler, bokstavelig talt ad hoc. Det kan fort få preg av klipp og lim fra procedural orders i andre saker, ulike institusjonelle regelsett og UNCITRAL Arbitration Rules. Dette kan skape usikkerhet om hvor bestemmelsene kommer fra, og om de er representative for nordisk best practice, eller om de primært gir uttrykk for voldgiftsrettens egne preferanser. Ved nærmere ettersyn kan det dessuten vise seg at de foreslåtte bestemmelsene ikke er tilstrekkelig gjennomarbeidet eller ikke er innbyrdes konsistente.
Den tredje utfordringen er at det kan være tidkrevende å enes om slike kjøreregler. Dersom voldgiftsretten tilstreber enighet, kan dette i verste fall forsinke voldgiftsprosessen.
En nærliggende løsning på disse utfordringene, er å forsøke å nedfelle det som anses som nordisk best practice for kommersiell voldgift, i et gjennomarbeidet dokument – nærmest som en standardkontrakt klar til bruk. UNCITRAL Arbitration Rules har, som nevnt, lenge tjent en slik