ske) avtaleloven § 36 er orientert «mot å avhjelpe urimelighet i det konkrete avtaleforholdet, er direktiv 93/13 også orientert mot å hindre urimelighet i andre avtaleforhold enn det som er brakt inn for domstolene». 688688. Sitat fra Finn Arnesen, «Valget mellom endring og ugyldighet i forbrukerkontrakter», i Ugyldighet i privatretten – minnebok for Viggo Hagstrøm (Bergen 2016) s. 54-55.
Sett i lys av disse allmenne interessene, har EU-domstolen vektlagt preventive hensyn i bl.a. tolkingen av art. 6 nr. 1 om virkningen av at et avtalevilkår er urimelig. Denne bestemmelsen sier at urimelige vilkår «ikke binder forbrugeren», men «at aftalen forbliver bindende for parterne på i øvrigt samme vilkår, hvis den kan opretholdes uden de urimelige kontraktvilkår». Denne teksten åpner normalt ikke for å endre avtalen, f.eks. å erstatte et urimelig vilkår med bakgrunnsretten. EU-domstolen la derfor i C-618/10 Camino til grunn at en urimelig morarente ikke kunne settes ned til det rimelige. Morarenten ble satt til side, men uten å sette inn et annet vilkår i stedet, slik at långiveren etter sensur av avtalen ikke kunne kreve morarente. 689689. Nærmere – og også om nyanser fra dette utgangspunktet – i Arnesen op.cit. s. 54 flg.
Den stramme ugyldighetsvirkningen var påkrevd for å oppnå en «afskrækkende virkning» overfor de næringsdrivende (C-618/10 Camino avsnitt 69). Skal direktivet respekteres i 30 land i Europas indre marked (31 land før UKs Brexit), er det for EU-domstolen grunn til å vektlegge det preventive – det «afskrækkende». Direktivet er begrunnet i forbrukervern og hensynet til markedsintegrasjon og rettsenhet i det europeiske fellesskapet. 690690. Finn Arnesen, «Om den fellesskapsrettslige regulering av urimelige avtalevilkår i forbrukerforhold », i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1996 s. 884 flg. på s. 886. Nordiske domstoler må også ta disse hensynene inn i sin anvendelse av bestemmelser som gjennomfører direktivet.
Det norske Justisdepartementet så i forarbeidene til avtaleloven § 36 for seg at sensur av urimelige avtaler kunne virke disiplinerende på kontraktspraksis. 691691. Ot. prp. 5 (1982-83) s. 11: «Ved å innføre en generell lempingsregel gis domstolene adgang til åpent å sette til side avtalevilkår som finnes urimelige, istedenfor som nå delvis å måtte basere seg på bruk av ulike tolkingsteknikker. Det må antas at en slik åpen [innholds]sensur av avtalevilkår ... vil kunne virke positivt utviklende på kontraktpraksis ved at dommene blir mer direkte vegledende» (min kursivering). Forarbeidene gir derfor norske domstoler et grunnlag for å ivareta de allmenne interesser i å motvirke urimelighet. Fordi Norges Høyesterett hittil ikke har brukt avtaleloven § 36 for å sensurere avtalers innhold, er det neppe mulig å si at norsk praksis siden § 36 ble gitt i 1983 har hatt en slik virkning.