partenes ramme for søksmålet, er trolig et alminnelig prinsipp i europeiske prosessordninger.

EU-domstolen har fremhevet at forbrukeravtaledirektivet skal håndheves av nasjonale domstoler av eget tiltak, selv om forbrukeren ikke har anført dette, og at nasjonale domstoler må trekke konsekvenser av eventuelle brudd på direktivet. Dommen i C-473/00 Cofidis er sentral: «Den beskyttelse, direktivet tildeler forbrugerne, omfatter således også tilfælde, hvor en forbruger, som med en erhvervsdrivende har indgået en kontrakt med et urimeligt vilkår, afholder sig fra at påberåbe sig den urimelige karakter af vilkåret, enten fordi han er uvidende om sine rettigheder, eller fordi han viger tilbage for at gøre sine rettigheder gældende som følge af de omkostninger, en retssag vil medføre» (avsnitt 34).

Spørsmålet om det gjaldt en prosessuell aktivitetsplikt i saker om det opphevde direktivet om forbrukerkreditt (1987/102) ble reist i C-429/05 Rampio. Problemet var om en forbruker som erverver en løsøreting eller en tjeneste på kreditt, kan rette kontraktsbruddskrav mot kredittgiveren (nå forbrukerkredittdirektivet 2008/48 art. 15 nr. 2). Spørsmålet var om bestemmelsen kunne tolkes slik at nasjonale domstoler av eget tiltak kunne anvende nasjonale bestemmelser som bygget på direktivet, selv om forbrukeren ikke hadde anført disse. EU-domstolen viste til at direktivets «to formål [var] at sikre dels etableringen af et fælles marked for forbrugerkredit ... dels beskyttelsen af forbrugere, der indgår sådanne kreditaftaler» (avsnitt 59). En slik bred virkning av direktivet kunne ikke oppfylles effektivt hvis forbrukeren selv måtte anføre nasjonale bestemmelser som bygget på dette, bl.a. fordi forbrukere kan være uvitende om sine rettigheter (avsnitt 65). EU-domstolen la derfor til grunn at direktivet må tolkes slik at det gir nasjonale domstoler mulighet for håndheving av eget tiltak (avsnitt 69).

Duarte-dommen, C-32/12, kan også sees i lys av en overordnet formålsbetraktning. En spanjol kjøpte en bil som led av mangler. Han krevde heving, men fikk ikke medhold, fordi mangelen var uvesentlig (forbrukerkjøpsdirektivet 1999/44 art. 3 nr. 6). Problemet var om spanske domstoler i stedet kunne tilkjenne et prisavslag (direktivet art. 3 nr. 5). Fordi forbrukeren ikke hadde krevd prisavslag, var spansk prosessrett til hinder for dette. Spørsmålet var da om direktivet om forbrukerkjøp kunne tolkes slik at nasjonale domstoler av eget tiltak kunne avsi dom for prisavslag. Skulle spanske domstoler være avskåret fra å tilkjenne prisavslag av eget tiltak, kunne det ifølge EU-domstolen «gribe ind i effektiviteten av den forbrugerbeskyttelse, som EU-lovgiver tilstræber»