(avsnitt 39) – et argument som var preget av direktivets overordnete formål. EU-domstolen avsa dom for at nasjonal lov ville stride mot forbrukerkjøpsdirektivet hvis den «ikke giver den nationale ret mulighed for ex officio at tilkende et prisnedslag» (avsnitt 43).
Bakgrunnen for C-227/08 Salamanca var at en forbruker ikke var orientert om sin angrerett iht dørsalgsdirektivet 1985/577 art. 4 (nå direktivet om forbrukerrettigheter 2011/83 art. 6 nr. 1 bokstav h). Problemet var om bestemmelsen kunne tolkes slik at den spanske domstolen av eget tiltak kunne erklære avtalen ugyldig fordi forbrukeren ikke var opplyst om angreretten, selv om forbrukeren ikke hadde anført dette. EU-domstolen presiserte at nasjonale domstoler som utgangspunkt ikke er forpliktet til å anvende EU-rett av eget tiltak, men at det unntaksvis kreves av «almene hensyn». I spørsmålet om slike hensyn forelå, viste domstolen til at angreretten skulle kompensere for den ulikevekt mellom partene som er typisk for bl.a. dørsalg, ved at forbrukeren «overrumples». EU-domstolen antok derfor at plikten til å orientere forbrukerne om angreretten hvilte på «almene hensyn». Nasjonale domstoler kunne da av eget tiltak legge til grunn at en avtale der forbrukeren ikke var orientert om angreretten, var ugyldig (avsnitt 34).
Oppsummert er det praksis for at direktivene om urimelige forbrukeravtaler (1993/13), forbrukerkjøp (1999/44), forbrukerkreditt (2008/48) og forbrukerrettigheter (2011/83) kan håndheves av nasjonale domstoler av eget tiltak. Den prosessuelle aktivitetsplikten er en følge av at EU-domstolen har lagt til grunn at forbrukeravtaledirektivet ikke bare skal ivareta partsinteresser, men også allmenne interesser i å motvirke urimelige vilkår. Den nærmere fastlegging av aktivitetsplikten med hensyn til håndheving av eget tiltak, må drøftes i lys av landenes prosessordninger og må innpasses i disse. Aktivitetsplikten har meg bekjent ennå ikke vært et tema i norsk rettspraksis.
EU-domstolen har også fremhevet at landenes plikt til å beskytte borgerne mot urimelige vilkår også innebærer et krav om «effektiv domstolsbeskyttelse». Nasjonale regler om søksmålsfrister og tvangsfullbyrdelse mv. strider mot direktivet hvis de bryter med slike effektivitetskrav, typisk ved ordninger som gjør det uforholdsmessig vanskelig for forbrukerne å forfølge sine rettigheter etter direktivene. 693693. C-169/14 Morcillo (særlig avsnitt 35), C-49/14 Finanmadrid, C-449/13 Bakkaus (avsnitt 22 flg.) og C-377/14 Radlinger (avsnitt 43 flg.) er illustrerende.