Klarhetskravet kan settes i relieff til Fokus Bank-dommen i Norges Høyesterett. Etter å ha lidd tap på et spareprodukt, reiste investorene hevings- og erstatningssak mot banken som formidlet salgene. Investorene vant ikke frem. Avtalevilkårene fantes «bare på engelsk», og språket var «teknisk» (Rt. 2012 s. 1926 avsnitt 73). Det kunne gjort det mulig å anføre forbrukeravtaledirektivet art. 5 første pkt. om at skriftlige standardavtaler skal være formulert klart og forståelig. En slik anførsel synes ikke å ha vært fremmet. Høyesterett synes ikke å ha brukt sin prosessuelle aktivitetsplikt etter direktivet til å reise problemet.

Høyesterett karakteriserte bankens motparter som «velstående privatkunder» (Rt. 2012 s. 1926 avsnitt 2). Etter den norske avtaleloven § 36 er «partenes stilling» relevant ved tolkingen. Om forbrukerne er ressurssterke eller -svake, vil da ha vekt. Slik er det ikke etter forbrukeravtaledirektivet. Er man forbruker etter direktivet, har man uansett ressursstyrke krav på beskyttelsen som direktivet skal gi europeiske forbrukere. ⁶⁹⁶696. Wabakken: op.cit. s. 58. Nordiske domstoler vil ha en EU- eller EØS-rettslig plikt til å tolke nasjonal lov slik.

Betegnelsen «gjennomsiktighet» er brukt om klarhetskravet. ⁶⁹⁷697. Generaladvokaten i C-484/08 Caja, avsnitt 80 («transparency» i den engelske versjonen). At opplysningene om varen eller tjenesten er forståelig, gir forbrukerne en mulighet for en informert beslutning om å inngå avtalen. Etter at avtale er inngått, kan en klar og forståelig avtaletekst gi forbrukerne klarhet over sin rettsstilling og et grunnlag for informert kommunikasjon med sin motpart. Fordi forbrukerne og de næringsdrivende har ulik kunnskap, tilsier det en (offensiv) tolking av klarhetskravet som kan oppveie for forbrukernes informasjonsmessige underlegenhet. ⁶⁹⁸698. Generaladvokaten i C-26/13 Kásler avsnitt 41: «Klarheden og forståeligheden må ikke begrænses til rent formelle eller sproglige aspekter, men der må tages hensyn til den informationsasymmetri, der karakteriserer forholdet mellem forbruger og erhvervsdrivende.»

Valutalån kan fremby en særlig risiko. EU-domstolen har tolket klarhetskravet stramt i avtaler om slike lån til forbrukere. Domstolen krever «at en almindeligt oplyst, rimeligt opmærksom og velunderrettet gennemsnitsforbruger ikke blot [skal være] i stand til at forstå muligheden for stigning eller fald i værdien af den udenlandske valuta, som lånet er optaget i, men også til at vurdere de potentielt alvorlige økonomiske