En slik sammenligning med Norden blir for spinkel, gitt at EUs rettsakter skal fastlegge forbrukernes rettsstilling i Europas indre marked. Spørsmålet om (u)forutsigbarhet må i stedet sees i lys av de overordnede formålene med EUs kontraktsrettslige initiativer på forbrukerområdet – markedsintegrasjon ved rettsenhet i EU og forbrukervern. Gitt disse formålene, kan EU-domstolens praksis tvert om anses som forutsigbar, fordi den fremmer målet om rettsenhet. Det gjelder særlig vektleggingen av de allmenne interesser, med sikte på å disiplinere de næringsdrivende av hensyn til forbrukerne. Den stramme ugyldighetsvirkningen, den prosessuelle aktivitetsplikten, og den stramme opplysningsplikten er eksempler på egnete tiltak for å bidra til slik enhet.
Rettsenhet som et mål for EU-domstolen blir understøttet av utviklingen fra minimums- til totalharmonisering. Minimumsharmonisering stiller minstekrav til nasjonal rett, men landene står fritt til å gi forbrukerne (eller andre som er vernet) en mer omfattende beskyttelse. Totalharmonisering betyr at landene innenfor området for rettsakten må gi samme regler som denne. På forbrukerområdet har utviklingen beveget seg mot totalharmonisering. Det gjelder særlig direktivene om pakkereiser, timeshare, forbrukerkreditt og angrerett. På disse feltene var det opprinnelig en minimumsharmonisering, mens de nåværende direktivene forutsetter en totalharmonisering. Utviklingen mot en totalharmonisering på direktivnivået gir en ekstra tyngde til EU-domstolens vektlegging av markedsintegrasjon og rettsenhet.
Direktivet om forbrukerkreditt av 1987 var iht art. 15 et minimumsdirektiv (1987/102): «Dette direktiv er ikke til hinder for, at medlemsstaterne med henblik paa beskyttelse af forbrugeren opretholder eller vedtager mere vidtgaaende bestemmelser». Det ble avløst av direktivet om forbrukerkreditt av 2008 som i art. 22 nr. 1 gir en totalharmonisering (2008/48): «I den utstrekning dette direktiv inneholder harmoniserte bestemmelser kan medlemsstatene i nasjonal lovgivning ikke beholde eller innføre bestemmelser som avviker fra dem som er fastsatt i dette direktiv.» Timesharedirektivet av 1994 var en minimumsregulering (1994/47, fortalen avsnitt 2). Det nåværende direktivet av 2008 fastsetter en totalharmonisering (2008/122, fortalen avsnitt 3). Pakkereisedirektivet av 1990 var et minimumsdirektiv (1990/314, art. 8), men gjeldende direktiv av 2015 gir en totalharmonisering (2015/2302, art. 4). Direktivet om forbrukerrettigheter (2011/83) viser i fortalen til at de tidligere direktivene om angrerett ved bl.a. dørsalg (1985/577 og 1997/7) bygget på minimumsharmonisering, men at EU-lovgiveren nå fant det hensiktsmessig å gi «standardbestemmelser» for alle landene, dvs. totalharmonisering (fortalen andre avsnitt). EU-lovgiveren antok i fortalen at et felles regelverk – og ikke ulike nasjonale bestemmelser – ville effektivisere vekstpotensialet i den grenseoverskridende handelen i det indre markedet (fortalen fjerde og femte avsnitt).