Det kan spørres om det er treffende å beskrive erstatningsrett og kontraktsrett som to selvstendige og atskilte regelsett. Er ikke den alminnelige erstatningsrett nettopp alminnelig, og dermed også en del av de rettsnormene som regulerer forholdet mellom kontraktsparter? Ifølge Fredrik Stang er «læren om erstatningspligt i kontraktsforhold bare en del av den almindelige erstatningslære». ¹²³⁵1235. Fredrik Stang, Erstatningsansvar, Kristiania 1919 s. 113. Det var først og fremst culpaansvaret – ansvaret for rettsbrudd, deliktsansvaret – Stang hadde i tankene. Culparegelen gjelder både i og utenfor kontraktsforhold, mente han. Forskjellen ligger bare i at når kontrakt er inngått, er det den som bestemmer «hvad der skal være retstridig partene imellem». ¹²³⁶1236. L.c. Se også Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 106-107, som taler om at «kontrakten kan have en afsmittende effekt på deliktsansvaret». Stangs synspunkt har vært kritisert i senere rettslitteratur, ¹²³⁷1237. Se f.eks. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 494, som mener at Stangs synspunkt aldri slo gjennom. Et alternativt synspunkt er fremmet av Vibe Ulfbeck, som argumenterer for at erstatningsretten langt på vei er blitt absorbert av kontraktsretten, se Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 118-119, med kritikk av Mads Bryde Andersen, «Opgør med relativitetsprincippet», U 2001B s. 119 flg. men – som vi skal se – gir det langt på vei et dekkende uttrykk for gjeldende norsk rett. En ganske annen sak er at det rettssystematiske skillet mellom erstatningsrett og kontraktsrett fortsatt lever i beste velbefinnende. ¹²³⁸1238. Jf. Kåre Lilleholt, «Om tingsskade og kontrakt», i Kai Krüger m.fl. (red.), Nybrott og odling – Festskrift til Nils Nygaard, Bergen 2002 s. 171-179, på s. 172.

Det som er sagt, må ikke forstås dithen at skillet mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold er uten prinsipiell betydning. Som Mads Bryde Andersen har påpekt, skiller avtalen seg fundamentalt fra den skadegjørende handling som stiftelsesgrunnlag for krav, ved at avtalen selv definerer de regler som skal gjelde for partene. ¹²³⁹1239. Mads Bryde Andersen, Grundlæggende aftaleret – Aftaleretten I, Gjellerup 2013 s. 21. Som vi skal se i det følgende, er det imidlertid intet skarpt skille mellom avtalte og allmenne handlenormer, og mange av de erstatningsrettslige spørsmål som oppstår, må løses uavhengig av om kravet baseres på kontraktsbrudd eller brudd på allmenne handlenormer, eller på kombinasjoner av dette.

Det kan også spørres om forholdet mellom alminnelig erstatningsrett og (spesiell) kontraktsrett kan avgjøres etter en generell kollisjonsnorm, slik