Det kan spørres om det er treffende å beskrive erstatningsrett og kontraktsrett som to selvstendige og atskilte regelsett. Er ikke den alminnelige erstatningsrett nettopp alminnelig, og dermed også en del av de rettsnormene som regulerer forholdet mellom kontraktsparter? Ifølge Fredrik Stang er «læren om erstatningspligt i kontraktsforhold bare en del av den almindelige erstatningslære». 1235 Det var først og fremst culpaansvaret – ansvaret for rettsbrudd, deliktsansvaret – Stang hadde i tankene. Culparegelen gjelder både i og utenfor kontraktsforhold, mente han. Forskjellen ligger bare i at når kontrakt er inngått, er det den som bestemmer «hvad der skal være retstridig partene imellem». 1236 Stangs synspunkt har vært kritisert i senere rettslitteratur, 1237 men – som vi skal se – gir det langt på vei et dekkende uttrykk for gjeldende norsk rett. En ganske annen sak er at det rettssystematiske skillet mellom erstatningsrett og kontraktsrett fortsatt lever i beste velbefinnende. 1238

Det som er sagt, må ikke forstås dithen at skillet mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold er uten prinsipiell betydning. Som Mads Bryde Andersen har påpekt, skiller avtalen seg fundamentalt fra den skadegjørende handling som stiftelsesgrunnlag for krav, ved at avtalen selv definerer de regler som skal gjelde for partene. 1239 Som vi skal se i det følgende, er det imidlertid intet skarpt skille mellom avtalte og allmenne handlenormer, og mange av de erstatningsrettslige spørsmål som oppstår, må løses uavhengig av om kravet baseres på kontraktsbrudd eller brudd på allmenne handlenormer, eller på kombinasjoner av dette.

Det kan også spørres om forholdet mellom alminnelig erstatningsrett og (spesiell) kontraktsrett kan avgjøres etter en generell kollisjonsnorm, slik