gangspunktet gitt i relativitetsgrunnsetningen: Kontraktens normer forplikter bare partene. Brudd på kontraktens normer innebærer intet rettsbrudd overfor tredjepart, og kan ikke i seg selv utløse erstatningsplikt overfor denne. Igjen blir spørsmålet hva som skal til for å fravike utgangspunktet.
Grovt sett kan man operere med tre kategorier hvor kontraktsbrudd kan tenkes å utløse ansvar overfor tredjepart.
Den første kategorien omfatter tilfeller hvor kontrakten selv har tredjepartsvirkninger: A har forpliktet seg overfor B til å handle på en bestemt måte overfor C. Hvis A bryter kontrakten med B, følger det av kontrakten selv at han handler rettsstridig også overfor C.
Den andre kategorien omfatter tilfeller hvor A ved å bryte sine plikter overfor sin kontraktspart B, utsetter tredjepart (C) for en uforsvarlig risiko. Her følger rettsstriden overfor C ikke av kontrakten, men av den alminnelige culparegelen.
Den tredje kategorien gjelder tilfeller hvor en skadelidt kontraktspart kan fremme krav mot et tidligere ledd i en kontraktskjede (direktekrav). I norsk rett finnes flere lovbestemmelser som tillater slike direktekrav, for eksempel kjøpslovens § 84 (1), som lyder slik:
«Kjøperen kan gjøre krav som følge av mangel gjeldende mot et tidligere salgsledd, for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren.»
Som det fremgår av ordlyden, stilles det ikke krav om at det tidligere salgsleddet har handlet rettsstridig overfor kjøperen. Det er således tale om en særlig ansvarsform som verken kan begrunnes direkte i kontraktens bindende virkning eller i alminnelig erstatningsrett. Direktekrav mot et tidligere ledd i en kontraktskjede kan imidlertid også tenkes begrunnet i alminnelig erstatningsrett eller i ulovfestede regler om ugrunnet berikelse. 12471247. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 814. Det har også vært diskutert om direktekrav kan baseres på en kombinasjon av erstatningsrettslige og kontraktsrettslige argumenter, jf. Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 114-118. Se også Hagstrøm s. 840-841.
Av det som nå er sagt, følger at det i de to siste kategoriene kan bli spørsmål om ansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Temaet under 4 nedenfor blir hvilken rolle alminnelig erstatningsrett har når skaden som er påført tredjepart, skyldes et kontraktsbrudd.