tar sikte på å verne den skadde interesse. Hvorvidt dét er tilfellet, må avgjøres konkret, jf. f.eks. Rt. 1957 s. 590 (dresin), Rt. 2015 s. 276 (Bori) og Högsta domstolens dom i sak T 4823-16 (Q-Pro).
I kontraktsforhold er avtalen utgangspunktet for fastleggelsen av de krav som kan stilles til partenes atferd. Nærmere bestemt er det ytelsespliktens omfang og innhold som i utgangspunktet bestemmer hvilke handlinger og unnlatelser som er rettmessige mellom partene. Kontraktsdebitor er i utgangspunktet ikke forpliktet til å gjøre mer enn han har påtatt seg. Men dette gjelder ikke unntaksfritt. Noen ganger kan kreditor forvente at debitor drar omsorg for hans interesser ut over det som følger av selve avtalen, jf. f.eks. Rt. 1988 s. 7 (Bjørnerud) og Rt. 2001 s. 1702 (Fearnley & Eger). Kontraktens avgrensning av ytelsespliktens omfang eller innhold innebærer med andre ord ikke at debitor er uten videre ansvarsfri om han overholder de avtalte normene. Hvis debitor er ansvarsfri etter alminnelig erstatningsrett, er det ikke fordi han har overholdt kontraktens normer, men fordi han ikke har brutt allmenne handlenormer.
Når både allmenne og avtalebaserte normer kommer til anvendelse på saksforholdet og tar sikte på å verne den skadde interesse, vil culpanormens objektive innhold som regel fastlegges på grunnlag av en helhetsvurdering. Vurderingen vil ofte ha preg av avveining og harmonisering av argumenter, og noen egentlige normkollisjoner synes sjelden å oppstå. Illustrerende er f.eks. dommen i Rt. 2012 s. 1926 (Fokus Bank), hvor spørsmålet var om banken hadde opptrådt erstatningsbetingende ved å formidle salg av finansielle instrumenter som hadde påført kundene tap. Kravet mot banken var bl.a. basert på brudd på informasjonsplikten i kontraktsforholdet og arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningslovens § 2-1. Om forholdet mellom grunnlagene uttalte førstvoterende:
«Selv om rettsgrunnlagene er forskjellige, er det grunnleggende spørsmålet altså det samme – nemlig om kundenes tap kan føres tilbake til mangelfull eller villedende informasjon fra bankens side. Jeg anser verdipapirhandellovens bestemmelser om finansforetaks plikter overfor sine kunder som et hensiktsmessig utgangspunkt for bedømmelsen av hvilke krav man kan stille til banken. Det gjelder selv om overtredelse av verdipapirhandelloven – som er en offentligrettslig lov – ikke automatisk gir avtaleparten et krav mot banken» (avsnitt 48).
Noen ganger er det imidlertid ikke mulig å harmonisere allmenne og avtalefestede normer, som for eksempel når en avtale fritar debitor fra en plikt som påhviler ham etter lovgivningen. En kan f.eks. tenke seg at en bank i sine vilkår for forbrukslån inntar en bestemmelse om at låntakeren