oppstår. Med andre ord holdt Høyesterett fast ved utgangspunktet om at skadelidte har valgrett når flere ansvarsgrunnlag foreligger. ¹²⁴⁹1249. Valgretten kan imidlertid være begrenset gjennom avtalen, jf. f.eks. Rt. 1986 s. 1386 (Block Watne), hvor NS 3401 bestemte at for «skade på byggherrens person eller ting som ikke omfattes av kontrakten, er entreprenøren erstatningsansvarlig overfor byggherren i den utstrekning dette følger av alminnelige erstatningsregler». Høyesterett kom til at bestemmelsen måtte forstås slik at byggherren bare kunne gjøre gjeldende identifikasjon etter skadeserstatningslovens § 2‑1, ikke etter det ulovfestede kontraktshjelperansvaret.

Heller ikke når det gjelder det alminnelige kravet om årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handling eller unnlatelse og skaden, synes det å oppstå normkollisjoner. Betingelseslæren anvendes både når ansvaret bygger på kontraktsbrudd og når det bygger på brudd på allmenne handlenormer. Det samme gjelder kravet om adekvans. I den konkrete rettsanvendelsen vil det ofte kunne ha betydning at kontrakt er inngått, ¹²⁵⁰1250. Jf. Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Oslo 2017 s. 336. men som regel uten at normkollisjoner oppstår.

For forskjellige former for supplerende ansvarsvilkår er bildet mer uensartet. Mange av de særregler som gjelder erstatningsansvar for kontraktsbrudd, gjelder nettopp slike supplerende vilkår. Det kan være lovfestede regler, f.eks. regler om reklamasjon og foreldelse, eller det kan være avtalte regler, f.eks. om ansvarsbegrensning eller ansvarsfraskrivelse.

En avtalt ansvarsbegrensning eller ansvarsfraskrivelse vil typisk være i strid med bakgrunnsretten, hvoretter hovedregelen er at det skal svares full erstatning. Løsningen av kollisjonsspørsmålet er imidlertid sjelden vanskelig. Med mindre man står overfor ufravikelig lovgivning, går avtalen foran bakgrunnsretten. Utfordringen ligger som regel i å fastlegge de avtalte reglenes dekningsområde, herunder om de omfatter både ansvar for kontraktsbrudd og ansvar for brudd på allmenne handlenormer, eller bare en av delene. Et eksempel er den svenske dommen i NJA 2007 s. 758 (Alriksgårdarna), hvor en vannskade var forårsaket av en rørlegger som uaktsomt hadde feilmontert en ventil i et baderom. Det forelå ansvarsgrunnlag på «utomobligatorisk grund» (2 kap. 1 § skl.). Dette var ikke til hinder for at en avtalt ansvarsbegrensning kom til anvendelse, og begrenset ansvaret til 15 % av kontraktssummen. Som dommen viser, må også anvendelsen av avtalte ansvarsregler fastlegges ved konkret tolkning, og