På samme måte må man nærme seg spørsmålet om et krav foreldes etter de alminnelige regler i foreldelseslovens § 2 og § 3, eller etter særregelen for erstatningskrav i § 9. Reglene utpeker ulike startpunkt for foreldelsesfristen. Etter § 9 er startpunktet «den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Etter § 3 nr. 1 er utgangspunktet «den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Hvis kravet er oppstått ved «mislighold», begynner fristen etter § 3 nr. 2 å løpe «fra den dag da misligholdet inntrer». Selve kollisjonsnormen er uproblematisk. Regelen i § 9 er en særregel, som innenfor sitt område går foran § 2 og § 3. Utfordringen ligger i å fastlegge anvendelsesområdet til § 9, som gjelder krav om «skadeserstatning», men ikke krav som «springer ut av kontrakt». Svaret beror på hvordan disse uttrykkene skal tolkes og anvendes, ikke på en generell kategorisering av kravet som kontraktsrettslig eller erstatningsrettslig. Det kan godt være at et krav «springer ut av kontrakt» selv om skadevolder (også) har brutt allmenne handlenormer. Dommen i Rt. 2006 s. 983 (Kirkeveien) er illustrerende: Kjøper av en leilighet oppdaget råteskader i takkonstruksjonen og krevde erstatning av selger. Kravet måtte anses å springe ut av kontrakt, og var derfor foreldet etter foreldelseslovens § 3 nr. 2. Kjøper kunne åpenbart ikke komme utenom regelen ved å vise til at selger (også) hadde opptrådt i strid med alminnelige krav til aktsomhet ved utførelsen av ombyggings- og reparasjonsarbeider. På den annen side forekommer det at § 9 blir lagt til grunn selv om skadevolder (også) har brutt avtalebaserte handlenormer, jf. f.eks. Rt. 1998 s. 740 (Filminvest) og Rt. 2001 s. 1702 (Fearnley & Eger). Det er heller ikke avgjørende om ansvaret bygger på en alminnelig eller en kontraktsrettslig identifikasjonsregel, se f.eks. dommen i Rt. 2007 s. 1665 (vekter), hvor kravet ikke ble ansett å springe ut av kontrakt selv om ansvaret var basert på kontraktsrettens identifikasjonsregel (kontraktshjelperansvaret).

Når man står overfor kollisjoner mellom lov eller forskrift og avtalebestemmelser, beror løsningen på om loven eller forskriften er fravikelig eller ikke. En kan for eksempel tenke seg at en advokat inntar i sine oppdragsavtaler en bestemmelse om at plikten til å behandle klientens betroelser fortrolig er begrenset til en periode på fem år etter oppdragets avslutning. En slik bestemmelse står i strid med advokatforskriftens kapittel 12, punkt 2.3.2, som fastslår at plikten til fortrolighet ikke er tidsbegrenset. Løsningen av normkollisjonen beror på om advokatforskriften er ufravikelig eller ikke. Dette er et alminnelig tolkningsspørsmål, og be-