treffende å si at det er risikoen for person- eller tingsskade som leder oss til å konstatere brudd på en allmenn norm om ikke å utsette andre for uforsvarlig risiko. Hvis A under oppfyllelsen av en kontrakt med B har utsatt C for en uforsvarlig risiko, er A ansvarlig overfor C etter culparegelen, jf. f.eks. Rt. 1976 s. 1117 (Siesta), U 2004 s. 114 H (parcelhus) og NJA 2007 s. 758 (Alriksgårdarna). I prinsippet gjelder det samme for rene formueskader, jf. f.eks. Rt. 1989 s. 1318 (testament), Rt. 1991 s. 1335 (sjekk) og Rt. 1995 s. 1350 (takst). En annen sak er at det ved rene formueskader skal mer til for at erstatningsplikt skal oppstå, jf. f.eks. Rt. 2015 s. 385 (Roxar), der førstvoterende pekte på at «aktsomhetsnormen for formuestap utenfor kontraktsforhold er en annen enn for integritetskrenkelser fordi det i atskillig utstrekning er rettmessig å påføre andre formuestap. Ansvarsgrunnlag vil bare foreligge der handlefriheten er innskrenket» (avsnitt 22). Dette er imidlertid ikke spesielt for skader voldt under oppfyllelsen av kontraktsforpliktelser, det gjelder generelt for rene formueskader.

Motstykket til at tredjepart ikke er vernet av kontraktens handlenormer, er at han ikke er bundet av kontraktens begrensninger. En avtalt ansvarsbegrensning eller reklamasjonsregel kan ikke påberopes overfor tredjepart, med mindre tredjepart kan sies å ha akseptert avtalebestemmelsen, jf. f.eks. NJA 2007 s. 758 (Alriksgårdarna). Som hovedregel kan heller ikke lovfestede begrensninger av kontraktsansvaret påberopes overfor tredjepart, jf. f.eks. U 2012 s. 2255 H (Vestas).

Amund Bjøranger Tørum reiser spørsmålet om avtalens regulering av ytelsesplikten begrenser Cs adgang til å fremme et deliktskrav mot A. ¹²⁵³1253. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 521. Han viser til As prestasjonsplikt overfor B etter engelsk rett kan eliminere As «duty of care in tort» overfor C, og refererer et eksempel fra Treitel: Underentreprenøren (A) har overfor hovedentreprenøren (B) bare forpliktet seg til å montere takstoler, ikke til å legge takstein. Hvis B, som også har påtatt seg å legge takstein, ikke oppfyller sin plikt overfor byggherren (C), kan ikke C kreve erstattet kostnadene ved å legge takstein fra A. Resultatet er opplagt riktig også etter norsk rett. Når C ikke i dette tilfellet kan kreve erstatning fra A etter alminnelige erstatningsrettslige regler, skyldes det imidlertid ikke kontraktens regulering av ytelsesplikten. Det skyldes at A ikke har handlet uforsvarlig overfor C. A har ikke økt risikoen for skade på Cs person, ting eller formue. Han står heller ikke i et så nært forhold til C at det kan begrunne en omsorgsplikt etter alminnelig