2007 s. 758 (Alriksgårdarna), NJA 2009 s. 16 (Gustavsberg), NJA 2014 s. 272 (BDO) og NJA 2014 s. 760 (Cargo Center).
Hvis det er grunnlag for ansvar etter både kontraktsrettslige regler om direktekrav og alminnelige erstatningsrettslige regler, er utgangspunktet at skadelidte kan velge hvilket grunnlag han vil gjøre gjeldende. En begrensning av valgfriheten krever «noenlunde klare holdepunkter i det samlede rettskildematerialet», Rt. 2015 s. 276 (Bori) avsnitt 36.
Amund Bjøranger Tørum argumenterer imidlertid for at adgangen til å påberope brudd på allmenne handlenormer (deliktsansvar) bør være mer begrenset enn ellers når skaden er voldt av et tidligere ledd i en kontraktskjede. 12561256. Jf. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 502-503 og s. 528-534. Se også Tørums referat til Nordisk Juristmøte 2017, «Forholdet mellom kontrakts- og deliktsansvar». Han peker for det første på at det er et begrenset behov for å forankre direktekrav fra C mot A «i det alminnelige skyldansvaret, når det gjelder rene formuetap», og anser dette som et «avgjørende argument» mot slike krav. Tørum har rett i at det er et begrenset behov for å bygge direktekrav på brudd på allmenne handlenormer, i den forstand at det forekommer nokså sjelden at C ikke er godt nok vernet gjennom de kontraktsrettslige reglene om direktekrav. Det er imidlertid vanskelig å se at dette skal være avgjørende i de tilfellene hvor det er behov. Hvis A forsettlig eller uaktsomt har påført C en skade, som etter den alminnelige erstatningsrett leder oss til å konstatere ansvarsgrunnlag, er det vanskelig å se at A skal bedømmes mildere fordi om han samtidig har begått kontraktsbrudd overfor B.
Tørum argumenterer videre med at en adgang til å påberope brudd på allmenne handlenormer «kunne føre til at kontraktskjedens regulering ble satt til side, eksempelvis slik at C kunne ‘komme seg rundt’ As ansvarsfraskrivelse overfor B gjennom å fremme et deliktskrav overfor A». Det er imidlertid vanskelig å se at en avtalt ansvarsfraskrivelse mellom A og B skal anses beskyttelsesverdig overfor skadelidte C. Utgangspunktet bør her som ellers være at kontrakten har virkning mellom partene og ikke kan påberopes overfor en tredjepart som ikke har akseptert avtalen. Men hvis C har kjent til og akseptert avtalen, er han bundet av den, jf. f.eks. NJA 2007 s. 758 (Alriksgårdarna).
Endelig anfører Tørum at en «deliktsløsning kan føre til rettsusikkerhet». Selv om det skulle være riktig, er det et argument som rammer