Basert på en slik «bredere avveining» kom Høyesteretts flertall til at ansvar ikke kunne gjøres gjeldende i dette tilfellet. Det ble blant annet vist til at feilen var av begrenset omfang, at det hadde gått langt tid siden oppdraget var fullført og at kjøperne ikke i samme grad som i Bori-saken hadde rimelig og berettiget grunn til å basere seg på ferdigattesten (avsnittene 52-54).

Det er mest nærliggende å forstå de to dommene som utslag av det alminnelige arbeidsgiveransvaret utenfor kontraktsforhold.

I Bori-dommen konkluderte førstvoterende med at boligbyggelaget hadde handlet uforsvarlig, uten å problematisere om de offentligrettslige normene som var brutt, tok sikte på vern av den skadde interessen (avsnitt 23). Deretter reises spørsmålet om boligbygget likevel ikke er erstatningsansvarlig på grunn av pliktbruddets karakter. Som det fremgikk ovenfor, måtte svaret på dette spørsmålet bero på «en bredere avveining». I et erstatningsrettslig perspektiv fremstår denne bredere avveiningen hovedsakelig som en vurdering av om skaden var erstatningsrettslig vernet. Den inneholder imidlertid også i noen grad elementer av en adekvansvurdering, særlig ved å understreke de bygningstekniske manglenes konkrete omfang (avsnitt 34, jf. avsnitt 21). Samtidig gir drøftelsen svaret på hvorfor boligbyggelagets forsømmelse var uaktsom overfor skadelidte; de offentligrettslige reglene tar «sikte på å beskytte også de private interessene» (avsnitt 30).

I branncelledommen tok førstvoterende utgangspunkt i at det med
Bori-dommen var slått fast at brudd på pliktene etter plan- og bygningsloven kunne gi grunnlag for ansvar overfor tredjepart (avsnitt 35), men understreket at det må «likevel undergis en nærmere vurdering om det er grunnlag for erstatning i dette tilfellet», og viste her til uttalelsen i Bori-dommen om at det må foretas «en bredere avveining» (avsnitt 37). Mens den bredere avveining i Bori-dommen hovedsakelig hadde karakter av en prinsipiell avgrensning av erstatningsvernets utstrekning, var den i branncelledommen preget av en konkret vurdering av handlingen, risikoen for skade, årsaksforbindelsen og påregneligheten for skade, dvs. det man normalt forbinder med en skyldvurdering eller en adekvansvurdering. I et erstatningsrettslig perspektiv synes det mest treffende å plassere vurderingene under adekvanskriteriet, selv om førstvoterende uttrykkelig sier at han ikke går inn på spørsmålet om adekvans (avsnitt 56).